FØR; Elsket jeg å tusle hele dager rundt i bokhandler på jakt etter et bra bokkjøp (jeg elsker det fortsatt, men jeg kommer meg aldri ut lenger). Før, kunne jeg en varm soldag slengt på meg en lekker sommerkjole og noen sandaler, pakket teppe samt noe å lese på, og trippet ned i parken. Jeg ville lagt med ned i bikini og koset meg, samtidig ville jeg følt meg perfekt der jeg lå (selvtilliten min var mye høyere dengang). Denne parkvisitten kunne gjerne vært rett etter en lang jobbdag eller skoledag men også på en fridag. Før, ville jeg i det øyeblikk jeg fant ut at "nei jeg trenger noe til leiligheten", kommet meg ut å fikset dette "noe" på null komma niks. Før, ville jeg oftest sagt ja til venninnedater og annet morsomt man kan finne på med de man er glad i. Før, så hadde jeg elsket å sitte på en lekker kafe helt alene, kost meg med et glass vin, og kanskje skrevet et brev for hånd til noen som bodde langt borte og som jeg savnet. Før, så hadde begrepet alene en helt annen mening en det har i dag. Før (stort sett, med unntak i perioder), manglet det ikke på energi i kroppen min. Og derfor kom jeg meg ut og hadde de forgiftede tankene mine under kontroll.
I dag, er det en slik varm sol dag da kropp og sjel vrir seg etter å gå ut. Solen nærmest vinker til meg og blunker forførende bak gardinene. Jeg vil UT! Men noe holder meg igjen.
* Hvorfor kan jeg ikke bare tusle ned i parken for å nyte en dag i solen?
* Jeg klarer det ikke. Jeg føler meg elendig. Kroppen verker, jeg er svimmel, kvalm, hodepine. Jeg føler meg tappet for energi. Jeg føler meg syk og gråten og hysteriet presser. Også er det redselen min. Redselen min jeg ikke kan forklare. Redselen min som skal være årsaken til mye av smerten jeg føler i kroppen (noe jeg ikke kan forstå. hvordan kan noe psykisk sette seg fysisk i en kropp? jeg fatter ikke og begriper ikke.)
Det er 5 mnd siden jeg sluttet med efexor. Jeg burde vært forberedt på at dette skulle bli hardt.
Det er bare så slitsomt å våkne hver -eneste- dag til en del av meg som kommanderer "ta livet ditt din taper" så prøver jeg å ignorere stemmen så godt det går, stå opp (alt i sakte bevegelser, støyet i hodet gjør at alt går veldig tregt) , dusje, spise en liten frokost, sette meg ned i sofaen (hvor jeg sitter nå) . Så begynner prosessen der jeg må kjempe for å få bort" selvhatet" (vet ikke hva jeg skal kalle delen i meg som hele tiden snakker stygt og nedsettende om meg og vil at jeg skal dø) . Jeg kan ikke bare si "hold kjeft" og få det stille. Dette selvhatet har kontroll og plaprer i vei som aldri før. Og det er HØYT! Jeg vil holde meg for ørene og skrike. Og det gjør jeg ofte og fortiden. Det må ut! Jeg vet det. Jeg må la stemmen få snakke til den ikke har flere ord (problemet er bare den setter seg selv på repeat) Men sorg og alt må ut. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt.
Jeg trenger råd. Er det noen som sliter med å komme seg ut like mye som jeg gjør? Hvordan takler dere det?
Det er bare så slitsomt å våkne hver -eneste- dag til en del av meg som kommanderer "ta livet ditt din taper" så prøver jeg å ignorere stemmen så godt det går, stå opp (alt i sakte bevegelser, støyet i hodet gjør at alt går veldig tregt) , dusje, spise en liten frokost, sette meg ned i sofaen (hvor jeg sitter nå) . Så begynner prosessen der jeg må kjempe for å få bort" selvhatet" (vet ikke hva jeg skal kalle delen i meg som hele tiden snakker stygt og nedsettende om meg og vil at jeg skal dø) . Jeg kan ikke bare si "hold kjeft" og få det stille. Dette selvhatet har kontroll og plaprer i vei som aldri før. Og det er HØYT! Jeg vil holde meg for ørene og skrike. Og det gjør jeg ofte og fortiden. Det må ut! Jeg vet det. Jeg må la stemmen få snakke til den ikke har flere ord (problemet er bare den setter seg selv på repeat) Men sorg og alt må ut. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt.
Jeg trenger råd. Er det noen som sliter med å komme seg ut like mye som jeg gjør? Hvordan takler dere det?
2 kommentarer:
Det eneste rådet jeg kan gi deg som alltid funker i lengden er: Face your fear!
Jeg nevnte boken "Trange rom og åpne plasser" for deg i en kommentar tidligere. Jeg har forlengst fullført denne boken og jeg lærte helt utrolig mye nyttig. Langt mer enn hva jeg har lært etter ett år hos psykolog. Jeg anbefaler den varmt!
face your fear, ja, jeg prøver :) men synes ikke jeg er så tøff. klarer bare et lite skritt om gangen.og alt tar tiiid. føler meg som en håpløs når kroppen er det som blir hovedproblemet. det er den som blir "vrang" når jeg pusher på (hodepiner, kvalme, hyperventileringer og alt det der)
jeg har enda ikke lest denne boken, men det er kanskje noe jeg kan lese denne sommeren. jeg skal gå inn på nettbokhandelen nå jeg:)
er så glad for at det går bedre med deg theres:) håper du får en nydelig sommer:) God klem!
Legg inn en kommentar