Tankene rundt terapien min holder meg i et kvelertak. Jeg sitter i leiligheten min, drikker champagne og vasker klær. Vaskemaskin på vaskemaskin. Jeg prøver å holde en eller annen form for kontroll over følelsene mine. Jeg prøver være sint på livet. Sinne = Energi. Men jeg er svak. Jeg klarer så vidt å bare hente opp litt sinne for noen minutter om gangen. Små doser som skyver energinivået mitt opp noen hakk før det raser nedover igjen.
I dag har jeg vært på 2 legetimer. I går var jeg på en legetime. I morgen skal jeg på legetime. Tungen rett i munnen nå. MÅ klare dette.
Terapien min er blitt en stress faktor. Jeg går nå til en privatpraktiserende psykiater. Hun har meg i midlertidig terapi. Jeg får veldig mye ut av timene hos henne, selv om det tok en stund før jeg følte meg trygg nok på henne som terapaut. Jeg har forholdt meg til 3 stk. leger. 1. psykiater på en DPS poliklinikk som har hatt ansvar for sykemeldinger og medisinsk rådgivning. 2. En psykiater der jeg går i midlertidig terapi. 3. Fastlegen som skal følge opp alle fysiske plager etc.
Problemet, som stresser meg noe enormt, er at ingen har tatt fullstendig ansvar for meg. I dag ble jeg skrevet ut av poliklinikken da behandleren min slutter å jobbe der. Jeg fikk ikke noe informasjon om en eventuell overføring til en annen behandler. Han vil at den andre psykiateren skal ta fullstendig ansvar. Han ønsket meg lykke til med livet (her lo jeg litt inne i meg selv) og mente det var bare var tull jeg skulle gå i behandling to steder. Dette siste er jeg forsåvidt enig i. Min andre behandler på en annen side er usikker på om hun kan ha meg i terapi og masse om og men, men jeg er heldigvis der inntil videre. Å komme meg til disse timene har blitt noe jeg må klare, det står nesten om død og liv for meg å klare å møte. Jeg prøver å si til meg selv; ork litt mer, dette klarer du, ikke gi opp
, ikke gi opp.
Jeg og psykiateren som har meg i midlertidig terapi har satt opp en liste som vi jobber med. Nr. 1 på denne listen er søvnproblemene mine. Jeg må få kontroll over søvnen min. Marerittene mine jeg har hver eneste natt sitter så hardt i kroppen og ødelegger dagene mine. Det kjennes ut som jeg lever to liv. Begge livene er like virkelige. Det ene livet er marerittene jeg har når jeg sover. Det andre livet er når jeg er våken. Det er vemmelig at drømmer kan være så realistiske at de ødelegger for en også når man er våken.
Jeg kjøpte meg en lekker strandbag i dag på vei hjem fra den ene legetimen. Den står nå i stuen og oser beach og sommer! Jeg har bestemt meg for å gi alt for terapien i juni måned så får vi se hva som skjer i juli måned. Da tar helse norge ferie. Kanskje jeg også skal gjøre det!
2 kommentarer:
Hei:)
Synes det er trist og høre at du ikke har det bra.
Synes du virklig skal ta deg den vellfortjente ferien!:)
Prøve og kose deg så godt du kan!
Føler med deg, går igjennom angst og depprisjon selv.
Pleier følge med på bloggen din hver dag.
Er godt og vite at man ikke er alene, for det føles veldig sånn.
Ønsker deg alt godt:)
Hilsen S
Du må ikke gi opp! Ikke nå, ikke etter alt du har oppnådd ! Du kjenner ikke meg, men jeg leser bloggen din både titt og ofte, og det stikker meg virkelig langt inne i hjertet når jeg leser om hvordan du har det og hvordan du blir behandlet. Selv sutrer jeg for flis i fingern og fordi jeg "må" hos gynekolog. Jeg skammer meg.
Legg inn en kommentar