Klokken tikker seg forbi 18.00 og jeg har enda ikke fått i meg en matbit. Jeg klarer ikke spise.
Det finnes nesten ingen livslyst igjen i meg. Jeg begynner å lure på hvorfor man skal holde ut det å leve. Jeg klarer virkelig ikke flere slag i ansiktet. Jeg føler meg som noe skittent noen har skrapt vekk under skoen.
Jeg var ute på nok et lite legebesøk tokt i dag. Jeg bryter sammen før jeg går ut døren min, gråter i taxi ned til legen, tannlegen (!) (Våknet opp med opphovnet ansikt og enorme smerter, slitt med noen visdomstenner så lenge nå uten å få hjelp, men etter en intens rigerunde var det noen som faktisk tok meg i mot!!) Etter tannlegebesøket kollapser jeg på en benk utenfor en kafe. Der blir jeg sittende å prøve å gjøre alt for kontrollere hulkende gråt! Jeg kjente jeg hatet alle mennesker som tuslet glade rundt. Jeg hatet og hatet og hatet og hatet. Mest av alt hatet jeg meg selv. Jeg oser mislykket! Jeg virkelig oser mislykket!
jeg får gå å legge meg. Og klokken er bare 18.30. Jeg er livredd for hva jeg kunne funnet på hvis ikke. Så mye hat mot verden og meg selv. Ensomhetsfølelsen som spiser meg levende. Den er værst på slike dager alle er ute å koser seg. Jeg har ikke mulighet til det for jeg er for svak.
3 kommentarer:
Høres ikke bra ut. Men en ting er vertfall sikker, går du å sier til deg selv at du hater deg, hele tiden. Blir det vertfall ikke noe bedre. Du må prøve å snu det til; Jeg er en god person. Det er veldig vanskelig, jeg vet. Men det er det eneste som kan hjelpe deg, og det tror jeg du innerst inne vet!
LYkke til :)
du er aldri alene vennen..meg har du for alltid. å jeg vil alltid være der når du trenger meg..du må bare bli flinkere å si når du trenger en. det er ikke svakt å be om noen..d er d jeg er til for
Legg inn en kommentar