Jeg drikker te kopp på te kopp. Igjen har det blitt kveld. Jeg vet at jeg må prøve og få sove. Jeg må prøve og få orden på søvnmønsteret mitt. Kveld, morning, dag, kveld, natt, morning. Det går rundt for meg.
Jeg har funnet ut at jeg skriver denne bloggen like mye for meg selv, som for andre. For meg har bloggen blitt en slags bekreftelse på at jeg ikke har gitt opp livet. For meg er den blitt en bekreftelse på at jeg i det hele tatt eksisterer. Tanken på at et annet menneske faktisk vet at jeg ér. Tanken på at et annet menneske vet at jeg daglig kjemper for å få hjelp, for å bli frisk, i stedet for at jeg ikke bare kaster inn håndkle og tar den lette veien ut av alt- Det gir meg noe.
Som noen av dere vet jeg har jeg lenge beveget meg i en ond sirkel. Jeg har vært igjennom åtte år med noe behandling, avbrutt behandling, feilbehandling og så ingen behandling. Jeg vet at veien til å få hjelp og bli frisk ikke er lett. For meg er den ikke engang synlig. Men det at jeg tegner den opp her inne hjelper meg et skritt i riktig retning. Det blir en slags form for selvhjelp.
Jeg har enda ikke klart å skrive om årsakene til at jeg lider av depresjon og angst. Jeg har opplevd så alt for mye vondt her i livet, men jeg har enda vanskelig for å forstå hvorfor disse opplevelsene skal sette meg helt ut av spill. Psykologiens verden. Jeg blir svimmel bare ved å skrive de to ordene.
Jeg vil så gjerne være sterk. Jeg finnes ikke sterk. Jeg gir opp hele tiden. Allikevel prøver jeg å stable meg opp på bena igjen. Gang på gang. At jeg klarer dette, blir takket være et faen ta at det skal være så vanskelig sinne som ligger dypt nede i meg.
Hendene mine kjennes tunge mot tastaturet men allikevel gjør det godt å se tankene mine nedskrevet.
Jeg klamrer meg til disse ordene mine.
picture via ffffound
Jeg har funnet ut at jeg skriver denne bloggen like mye for meg selv, som for andre. For meg har bloggen blitt en slags bekreftelse på at jeg ikke har gitt opp livet. For meg er den blitt en bekreftelse på at jeg i det hele tatt eksisterer. Tanken på at et annet menneske faktisk vet at jeg ér. Tanken på at et annet menneske vet at jeg daglig kjemper for å få hjelp, for å bli frisk, i stedet for at jeg ikke bare kaster inn håndkle og tar den lette veien ut av alt- Det gir meg noe.
Som noen av dere vet jeg har jeg lenge beveget meg i en ond sirkel. Jeg har vært igjennom åtte år med noe behandling, avbrutt behandling, feilbehandling og så ingen behandling. Jeg vet at veien til å få hjelp og bli frisk ikke er lett. For meg er den ikke engang synlig. Men det at jeg tegner den opp her inne hjelper meg et skritt i riktig retning. Det blir en slags form for selvhjelp.
Jeg har enda ikke klart å skrive om årsakene til at jeg lider av depresjon og angst. Jeg har opplevd så alt for mye vondt her i livet, men jeg har enda vanskelig for å forstå hvorfor disse opplevelsene skal sette meg helt ut av spill. Psykologiens verden. Jeg blir svimmel bare ved å skrive de to ordene.
Jeg vil så gjerne være sterk. Jeg finnes ikke sterk. Jeg gir opp hele tiden. Allikevel prøver jeg å stable meg opp på bena igjen. Gang på gang. At jeg klarer dette, blir takket være et faen ta at det skal være så vanskelig sinne som ligger dypt nede i meg.
Hendene mine kjennes tunge mot tastaturet men allikevel gjør det godt å se tankene mine nedskrevet.
Jeg klamrer meg til disse ordene mine.
picture via ffffound
1 kommentar:
Heisann!
Det er første gangen jeg leser bloggen din, og synes du er tøff som deler tanker og følelser med resten av verden. Har selv slitt med ting og tang, selv om det neppe er det samme som det du siter med. Allikevel har jeg lyst til å anbefale en god bok som gjorde at jeg ble i stand til å forandre livet mitt, til det bedre. Den heter "Du kan helbrede ditt liv" av Louise L. Hay. En fantastisk forfatter som skriver om noe alle mennesker har rett på å vite, men som svært få vet. Jeg vet at du kan dra nytte av den boka, så vær så snill; gi den en sjangse!! Kommer til å fortsette å lese bloggen din. Stå på!! :)
Legg inn en kommentar