Ordet mareritt kommer fra vesenet MARE som rider over den som sover om natten. Jeg ser for meg dette vesenet, plage meg natt etter natt, for å så jage etter meg innover i sollyset av dagene.
I dag våknet jeg opp klokken 17.00. Skjelven tok jeg på meg tøfler og tuslet ut på badet. Jeg lot vannet fra springen renne samtidig som jeg støttet meg til vasken. Marerittene, like klare som speilbildet mitt, hang over meg. Dagen var ødelagt før den i hele tatt hadde begynt. Kvelden luret bare noen timer unna. Jeg gruet meg allerede.
I dag våknet jeg opp klokken 17.00. Skjelven tok jeg på meg tøfler og tuslet ut på badet. Jeg lot vannet fra springen renne samtidig som jeg støttet meg til vasken. Marerittene, like klare som speilbildet mitt, hang over meg. Dagen var ødelagt før den i hele tatt hadde begynt. Kvelden luret bare noen timer unna. Jeg gruet meg allerede.
Tidligere skrev jeg ned marerittene mine på papiret i et håp om å forstå. Selv om det ofte er samme mareritt som går igjen, ble det raskt bøker på bøker. Selv om notatene mine ga meg en forståelse for hva og hvorfor jeg drømte så grusomt, og hvorfor det er så vanskelig å våkne, så ville allikevel ikke marerittene slutte. Jeg har latt bøkene og forståelse støve ned i esker sammen med annet rot.
Jeg vet at enkelte personer sjelden husker hva de drømte. Jeg ønsket dette også gjaldt meg. Jeg husker alle mareritt jeg noengang har hatt. Og jeg husker de som det var en virkelig hendelse. Marerittene sitter låst fast i kropp og sjel, i form av psykisk og fysisk smerte. Noen ganger lurer jeg på hva som er virkelighet, og hva som bare var en drøm. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt opp telefonen, slått nummeret til familien og lurt på hvordan det er med den og den personen, kun fordi jeg var usikker på om personen i hele tatt var i livet lenger.
Hver morning er en kamp for å våkne, for å "komme til seg selv". Marerittene spiser seg inn i dagene mine. Timer går med på og forstå at det bare var en drøm, at det ikke var virkelig.
Natt etter natt våkner jeg gjennomsvett, andpusten og livredd.
Herregud jeg er sliten!
Jeg vet at enkelte personer sjelden husker hva de drømte. Jeg ønsket dette også gjaldt meg. Jeg husker alle mareritt jeg noengang har hatt. Og jeg husker de som det var en virkelig hendelse. Marerittene sitter låst fast i kropp og sjel, i form av psykisk og fysisk smerte. Noen ganger lurer jeg på hva som er virkelighet, og hva som bare var en drøm. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt opp telefonen, slått nummeret til familien og lurt på hvordan det er med den og den personen, kun fordi jeg var usikker på om personen i hele tatt var i livet lenger.
Hver morning er en kamp for å våkne, for å "komme til seg selv". Marerittene spiser seg inn i dagene mine. Timer går med på og forstå at det bare var en drøm, at det ikke var virkelig.
Natt etter natt våkner jeg gjennomsvett, andpusten og livredd.
Herregud jeg er sliten!
Pictures via ffffound
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar