tick- tack- tip-tap-click-cläck

De siste dagene har jeg forsøkt å sette verden og tiden på pause. Jeg har lukket vanskelige tanker ned i en skuff og håpet de ble borte. Jeg ønsket det var mulig å arkivere og sortere tanker, men når jeg åpner skuffen min så flyr alt ut i kaos. Allikevel må jeg prøve å holde fokus nå, først og fremst, på å komme inn i rett behandling. Dette er lettere sagt enn gjort. Jeg er én av altfor mange pasienter som trenger hjelp. Strekker jeg ikke ut hånden synlig nok denne gangen, vil jeg igjen falle ut av hjelpeapperatet. Det finnes ikke rom for nøling; Vinn eller Forsvinn.

Det var etter forrige time (time nummer 2 hos behandlingssted nummer 1 som jeg kaller det) jeg forsøkte å sette verden på pause. Bare den setningen (over) gjør meg lettere svimmel. Jeg føler jeg og legen jeg er tildelt fortsatt stanger, uten at noe skjer.

Round 2
Jeg skrittet selvsikker over venteværelset og bort til damen i skranken for å melde i fra om at jeg var kommet. ”Navnet mitt, jeg har time hos doktor det og det klokken 14.00”. ”Det er bare å sette seg ned å vente” kvitret damen bak glassruten tilbake. Ikke fullt så selvsikker lenger, sank jeg utmattet ned i en av stolene. Jeg misliker de fleste venteværelser. Hvorfor må de være så kalde? Det kan ikke koste mye mer å innrede et venteværelse litt varmere?

15 minutter sneglet seg av gårde før legen jeg var blitt tildelt skrittet inn i rommet. Han så meg, nikket til meg og snudde seg og gikk. Jeg rasket med meg vesken og prøvde og holde følge. Han kunne vel sagt navnet mitt? Har de så dårlig tid at de ikke smiler engang? Jeg kjente jeg ble irritert der jeg hastet igjennom korridorene etter han. Han viste meg inn på kontoret hans. Jeg satte meg ned på samme plass som sist. Rommet var innredet like kaldt som venteværelset. Dette er stedet de tar i mot nye pasienter, tenkte jeg. Slitte stoler rundt et alt for lavt bord, et kaldt gult lysrør i taket. Det minnet meg om et grupperom fra ungdomsskolen. Legen tittet ned i papirene sine. ”Skal vi se” begynte han. ”Hvor var vi..” ”Vi avsluttet sist time ved at du skulle kontakte det andre behandlingsstedet jeg har blitt hevist til. Du ville undersøke hvor det blir mest riktig at jeg får korrekt behandling. Og dette over tid”. Jeg satte to streker under siste setning.

Jeg prøvde å skjerpe meg, samle tankene, lytte, deretter svare. Han gjentok spørsmål. Jeg serverte de samme svarene. Testet han meg? Samtalen gikk fram og tilbake. Dette har jeg vært igjennom før. Vet han hvor vanskelig det er å snakke så åpent, så raskt om veldig vonde ting til et totalt fremmed menneske? For å så bli henvist videre og måtte begynne helt på ny igjen og igjen? "Det var viktig at jeg skulle komme inn i rett behandling denne gangen" sa han. "Ja", sa jeg. Timen avsluttet med at han skulle igjen kontakte det andre stedet han mente kanskje var mer riktig for meg. Han skulle rådføre seg med en gruppe leger sa han. De hadde jevnlige møter vedrørende pasienter. ”Ja”, sa jeg. ”Det hørtes bra ut”. ”Vil dette ta lang tid” Vi skulle møtes igjen om to uker. Han ville også ha meg her (ved sted nummer en) for å gjennomgå en rekke spørreskjema tester og for å gi meg råd vedrørende medisiner samt stille rett diagnose. "Jeg har fått diagnose stilt mange ganger før" sa jeg. "Jeg orker ikke en ny runde med medisinprøving. Jeg trenger samtaleterapi over tid". Dette er jo nettopp det det andre behandlingsstedet bedriver. "Han skulle ta opp dette i gruppen sin "sa han. Sliten skrittet jeg ut av kontoret. ”Utgangen er til venstre” sa han. Jeg takket og gikk i riktig retning og ut i frisk luft. Det hang regn i luften. Jeg pakket jakken godt rundt meg og bestemte meg for å gå veien hjem. Jeg tok ikke taxi.