Dagene flyter sammen fortiden. Jeg føler jeg virrer rundt i en tåke. Det er helg. Det vet jeg.
Forrige natt sovnet jeg ikke før 04.00 tiden. Jeg lå og hørte på kjæresten min snorke. Vri meg fram og tilbake. Forsiktig selvfølgelig, så jeg ikke vekket han. Lukke øynene, åpne de igjen. Lyst til å stå opp, sette på litt te. Ombestemme seg. Bli liggende. Og når jeg først sovner; mareritt. Intense mareritt som nesten er umulige og våkne fra. Og når man først våkner igjen, så sitter marerittene i deg og forurenser dagen. Er jeg ikke blitt gal allerede, er jeg på god vei. Jeg har et sinne som buldrer under overflaten. Jeg har en dyp sorg som jeg holder nede med makt. Jeg overdøver vanskelige tanker med distraksjoner. Jeg befinner meg i en dvale lignende situasjon.
Skal det være så vanskelig å plassere meg i rett behandling? Jeg er ikke gal (enda). Jeg lider av depresjon og angst. Legene opererer med sitt kaotiske køsystem. Jeg plasserer meg selv på vent. Åtte år med noe behandling, avbrutt behandling, feilbehandling, ventelister og ingen behandling.
Man føler at man kjemper alene, men jeg er sikker på det er mange flere der ute som kjemper like hardt som meg, om ikke hardere. Jeg ser for meg en spredt hær av slitne krigere. Medaljer skulle vi ha hatt.
Picture unknown
4 kommentarer:
Vi kommer så til å ta igjen livet når vi er 60 -70 åringer x)
Litt krydder i hverdagen.
Håper du skriver når du er kommet inn i behandling, jeg er sikker på de kommer til å hjelpe deg! Det tar bare alt for lang tid. Og er det noe vi har mye av men likevel så lite av, er det tid.
Vikkan.
Jeg må smile, for jeg sitter og nesten nikker i enighet når du skriver. Det kommer nok et innlegg når jeg endelig begynner behandling igjen. Kanskje det blir riktig denne gangen! Takk for at du har tro på det. Det gir meg litt håp.
Klem
Det er kanskje veldig motsigende for meg å si at det er håp for alle, i og med at jeg vet det ikke er håp for meg. Men du virker som en så sterk person, og sterke personer overlever !
Nå sitter jeg her med mine søstre som bråker helt forferdelig og jeg har vondt i hodet. Deres evner til å være glad og overfladisk overgår mine. Skulle ønske jeg var hjemme hos meg selv (jeg får ikke dra hjem) og kunne deppe for meg selv. Kanskje jeg går opp og maler ? Må bare få sagt hvor deilig det er å ha en blogg, noen venner om jeg tørr kalde deg det å gå til. Du vet i hvert fall hvordan det er !
Klem fra Vikkan.
Er det håp for meg, er det håp for alle, også deg: ) Kanskje jeg høres litt sterkere ut enn jeg er. Jeg vil så gjerne være det, og prøver alt jeg kan, men jeg tryner jeg også. Men så lenge vi klarer å reise oss igjen, eller hva? : )
Jeg sitter og pusler litt med lister nå, ting/saker jeg vil få gjort innen jul.
Det er kjempe godt å snakke med noen som vet hvordan det er. Lyser opp dagen når man får kommentarer på bloggen. Jeg leser jo din blogg fast nå og føler vi er blitt litt kjent. Jeg heier på deg masse ihvertfall. Jeg håper veldig at ting bare blir bedre for oss begge: )
stor klem
Legg inn en kommentar