fremtiden

Jeg vet ikke om jeg lever i fremtiden, eller om jeg noen gang vil klare å leve det livet jeg ønsker meg. Jeg trodde at når jeg klarte å slutte på efexor så ville kroppen min (i hvert fall) komme til hektene igjen. Men jeg føler liten endring der. Kanskje jeg aldri vil føle meg frisk, sterk og rask i kroppen igjen?

Jeg tenker på hvor mye efexor har ødelagt for meg. I ti år har efexor virket inn på hjernen min, latt meg leve med bivirkninger og i en tåke der det er umulig å føle noe som helst. Jeg tenker på valg jeg har tatt  i denne tiden som jeg sannsynligvis ikke (!) hadde tatt hadde jeg fått lov til å være meg selv. Jeg kjenner så mye hat mot mennesker som har gjort meg vondt i denne tiden. Jeg prøver å tenke fornuftig og ikke bruke tid og energi (som jeg trenger sårt) på å hate mennesker og hendelser som har skjedd i fortid. Jeg sier til meg selv; tenk på fremtiden, tiden som kommer. den tiden er bare din. du bestemmer og du er sterkere nå. Du trenger ikke å la deg bli herjet med lenger. av noen! 

Men kroppen kjennes svak. Så alt for svak. Hadde jeg bare kunnet kickstarte den på en eller annen måte. 
jeg føler meg litt som en rusten gammel moped (vanstelt) som trenger et verkstedopphold. som drømmer om ny motor og fin ny rød lakk.