Ute plasker regnet ned. Jeg har sovet lite i natt. Pus har vært innlagt på dyrlegevakta (og der var det lite koselig) siden klokken 14.00 i går. Jeg skal ned dit nå. Øynene mine er hovne av gråt og lite søvn.
Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde ET MENNESKE i livet mitt som var sterk og autoritær. Et menneske som kunne steppe inn, hjelpe meg, og holde ryggen strak og vite hva som skulle gjøres i de ulike øyeblikkene. Jeg har ingen slik person i livet mitt. JEG er den personen. Men det er ufattelig vanskelig å være sterk nå kjenner jeg. Kroppen min er et total vrak.
Allikevel skal jeg holde meg sterk,
helt til hjertet mitt stopper av utmattelse.
For de menneskene jeg er glad i.
Hvis de blir syke stiller jeg opp.
Det er et løfte.
--
2 kommentarer:
Det virker som om du har kommet utrolig mye lengere nå! Leste bloggen din for en god stund tilbake, og nå ser jeg omtrent på innleggene at du har hatt veldig stor fremgang virker det som!
Stå på, du klarer det !!!
klem <3
Hei kjære anonym!
Takk for at du har tro på meg. Kommentaren din fikk meg til å tenke litt, på fremgang og tilbakeskritt og tiden siden jeg begynte å blogge . Jeg har hatt fremskritt:) Jeg har sluttet på anti dep. (stort!) og jeg kjemper på en annen måte i dag enn før. Jeg går i behandling og har igjen klart å begynne å trene. Men allikevel er det mye mørkt rundt meg. Og det er vanskelig å se at jeg har endret meg eller kommet meg noe videre.
En vanskelig sykdom dette, det tar så fryktelig lang tid før man kommer seg ut av dette mørket.
Takk for at du minnet meg på fremskritt.
Klem til deg
Legg inn en kommentar