landskap

Hele meg sitrer av redsel. Denne redselen er mitt hovedproblem. 

Tårene mine vil ikke slutte å renne i dag. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli kvitt smerten jeg bærer på. Redselen. Kilden til alt det vonde.  Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut i vente på noe bedre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre dager og alt som må gjennomføres på veien til å bli frisk. 

Jeg ligger inne og har det vondt. Solen står fiendtlig høyt på himmelen i dag. Jeg tør ikke engang å bevege meg ut på balkongen. Ingen må se meg. Jeg orker ikke at noen ser meg. Forbanna smerter i kropp og hode. Hva i alle dager er galt med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare fungere? Dette spør jeg terapauten min om til hun sikkert snart blir gal hun også. Ingen svar er gode nok for meg. Jeg forstår det ikke! Hvordan kan et problem kun eksistere i et hode? Hvordan kan tankene ta kontroll over kroppen? 

Eller er det kroppen som tar kontroll over tankene? 

Jeg bruker mine siste krefter på å ikke miste fullstendig kontroll/ gi etter for smertene. 

Et sted inne i meg synes jeg det er godt å være alene. Et annet sted inne i meg skulle jeg gjerne trengt litt selskap i dag.