I dag presset jeg meg mer en jeg trodde var mulig. Når jeg er på mitt mest sårbare er det lite som får meg ut av huset.
I gjennom natten tappes jeg for krefter. Når jeg våkner er det ikke mer 'meg' igjen. I dag hadde jeg psykolog time klokken 13.00. Jeg la meg i sengen rundt 23.00 i går kveld. Jeg sovnet ikke ordentlig før 05.00. Jeg våknet 09.00 og lå i en slags redselstilstand til klokken ble 12.35. Da sto jeg opp. Ansiktet mitt var sten. Tårene presset men jeg klarte ikke gråte. Her ville vanligvis dagen startet med en kopp kaffe og så ville det tatt 3 til 4 timer før jeg var mer meg selv igjen. Men ikke i dag. Jeg må til psykologen om så bare for å møte, si hei, og gå igjen. Jeg må klare det! Det var det eneste som sto i hodet mitt.
Ett ben ut av sengen. Ett til. Inn på badet. 1. min dusj (må dusje bort marerittene) . Smerter i kroppen. Sølet bodylotion ut over hele gulvet for hendene ville ikke lystre. Inn i klærne ( jeg hadde lagt de frem dagen før), en kopp vann med en halv 37.5 mg efexor. Danse litt med pus og gi han litt lunsj. Første frokosten fikk pus klokken 05.00 før jeg sovnet. Pus får meg til å smile selv i de utroligeste stunder. At jeg midt oppi det hele klarte danse litt med pus... Han er mitt alt!! Han er min styrke!
På veien ned til psykolgen rant tårene. Jeg var svimmel, kvalm og slet med å være 'tilstedet'. Hva skjer inne i kroppen min?
Jeg kom forsent. Men det gjorde meg ikke noe. Jeg klarte å komme meg dit. Jeg klarte å komme meg dit selv om jeg var helt ute av meg. Jeg vet at en stor årsak til hvorfor jeg er så utslitt fysisk er pga. mareritt/drømmer/lite søvn. Hvordan skal jeg få tilbake 'kroppen' min? Det fysiske? Jeg trenger den (kroppen) hvis jeg skal klare å takle hodet mitt.
----
Jeg kjøpte en ny seng til pus i dag på vei hjem fra psykologen. En flott seng/hule (litt dyr men pus fortjener det beste, en bortskjemt godkatt). Jeg begynner å trives i leiligheten min. Det tar tid å få alt trygt og "perfekt" her inne, men med tiden kommer ting på plass. Jeg håper så det vil gjelde
meg selv også.
----
Enn så lenge er det krig innvendig. Jeg nekter å være syk og trist for resten av mitt liv. Jeg skal bekjempe depresjonen min. Jeg håper at flere der ute, som også sliter med en psykisk lidelse, velger å kjempe.
Selv om det ikke finnes en enkel kur mot depresjon har jeg tro på at man kan bli frisk. Ta så lang tid det måtte ta. Være så vanskelig det måtte være.
picture unkown
5 kommentarer:
Både det å gå inn og komme ut av en depresjon er forferdelig. Jeg mener ikke når en er kommet ut, men veien dit... Det hele er et slit som virker forgjeves, men det er det ikke!
Jeg ser på deg som en sterk jente Smokebleu. Du lurer kanskje på hvorfor? Grunnen er fordi jeg ser din kamp fra utsiden, samtidig som jeg har erfaring nok til å føle med deg, og hvor vanskelig det er. Jeg har tro på deg, og det vet jeg at alle andre som leser denne bloggen også har!:)
DU ER FLINK :)
Hei!
Du er utrolig modig og ikke minst er du flink til å beskrive deg selv helt ærlig. Jeg blir imponert over hvor sterk du faktisk er, når du forteller hvordan ting oppleves.
Har hatt en del depresjon selv, men ting har ordnet seg for meg. Slet en del med angst. Det du skal vite er at det er alltid et lys i enden av tunnelen, aldri gi opp!
- Aurora
Det er kanskje ett noe rart tips, men det er verdt et forsøk slik som jeg ser det og selv erfarer.
Ty til det "overnaturlige" for hjelp, skaff deg små krystaller/steiner som du bærer rundt med deg i lomma. Drømmefanger, eterisk olje, røkelse, få fjernhealing fra en profesjonel, eller om du makter, ta akupunktur. Det er utrolig hva man finner hjelp i, og både healing og akupunktur skal faktisk, utrolig nok, hjelpe mot angst og psykiske plager og jeg har prøvd begge deler selv.
Man finner så mangt på internett fra norske alternativbutikker, og jeg meg selv vet i hvert fall at det finnes mangt mellom himmel og jord, men hvilken tro du har det vet jeg ikke, men uansett om du har tro eller ikke så funker det tilstrekkelig nok til at du føler deg litt bedre.
Det er ett lite tips fra meg, og jeg har alle tingene selv som jeg ramset opp.
En stor klem fra meg! <3
kjære confused!
Takk for varme ord, det betyr enormt. når man hater seg selv så sterkt som meg, og er livredd alt mulig, da virker vennlige ord som en stor trygg, varm klem. tusen takk!
kjære aurora! jeg er veldig glad for at ting ordnet seg for deg, det gir meg håp! ting kan kanskje ordne seg for meg også:) angst kan bekjempes! :) tusen takk for håp og gode ord!
kjære theres!
jeg blir alltid glad for tips, tusen takk! akupunktur er noe jeg har tenkt på. ellers er jeg åpen for det "overnaturlige". Jeg har en ring på hånden som jeg har arvet som er veldig viktig for meg, og den gir meg styrke. jeg finner mye styrke og kjærlighet i slike små ting som eks. en kaffekopp som har tilhørt min mormor, et dikt som setter ord på vanskelige tanker, og ikke minst katten min som er hele livet mitt ( han er ikke en liten ting men den største i livet mitt hehe) kanskje ikke så "overnaturlige" saker, men allikevel så gir de meg styrke.
jeg tror på at det finnes "større" ting enn oss der ute, men jeg vet også at jeg aldri kommer til å få vite. jeg er åpen for det meste.
sender deg en stor klem tilbake og håper alt er bra med deg:)
Så bra at du er åpent for slikt:) Akupunktøren jeg var hos forklarte meg noe snodig da han skulle fjerne nålene (jeg har sprøyteskrekk men å få akupunkturnåler 0,5 mm under huden gjorde meg lite, så viss du ikke liker sprøyter eller nåler, er derimot akupunkturnålene ikke noe å gruve seg til), han forklarte at de som er psykisk ustabile får en rød ring rundt der nålene er satt, også ba han meg om å løfte på hodet å se på magen min, der en av nålene sto, og der var det en rød liten ring rundt nåla. ingen andre steder hadde jeg røde ringer, så kanskje det er noe i det han sa :) Jeg har kun tatt akupunktur den ene gangen og det trengs vistnokk oppfølgingstimer. Han lovte meg at jeg skulle bli bra før jul (så vel optimistiskt som det hørtes ut) men jeg kunne ikke ta oppfølgingstimen etter den første så foreløbig kjenner jeg ingen effekt, men jeg har tro på det viss man følger opp.
Å ha slike små gjenstander som muntrer opp, som kaffekoppen din, er bare viktig! Du er heldig som har katt, den kan jeg veldig godt forestille meg er til stor hjelp for deg. Det finnes nesten ikke bedre venner enn dyr.
Det er så godt at du er her og blogger om dine tanker. Det føles så godt å vite at noen opplever noenlunde det samme, og går i terapi. Jeg synes det er fryktelig å være hos psykolog. jeg hater det, og jeg hater å åpne meg, men det må vell bare til for å kunne lære seg å leve med og forstå disse angst-problemene. Jeg føler deg som en fjern, men likevell veldig nær internet venn. Det rimte nesten, haha :P
Håper du klarer deg fint i hverdagen! :) Klem!
Legg inn en kommentar