et nakent meg

jeg isolerer meg selv. jeg har gjort det alt for lenge. jeg orker rett og slett ikke mennesker rundt meg som er skuffet, misfornøyde eller uforstående. det skal ikke mye kritikk til før jeg faller sammen. jeg bruker all energi på å få gjort dagligdagse ting som må gjøres. jeg prøver å ikke gå i samme felle jeg har gjort før; å hate meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre 'alt det som forventes av meg'. jeg forsøker bryte et mønster jeg lenge har levd etter. jeg prøver å leve et nytt liv.

jeg må klare dette selv. jeg må komme meg ut av denne bunnen alene. jeg prøver også å innse at av og til må man bare takle de vanskeligste tankene alene. man har kanskje støtte, inn til et visst nivå, men det innerste nivået, det må jeg jobbe med alene.

skjoldet mitt, jeg har bært på i mange år, er så og si helt nede. resultat; et nakent meg.

det er så vondt at av og til vil jeg slå, skade, drepe, være gal. men jeg har lært meg selv å takle det ved å legge meg selv i sengen. Ligge stille. La tankene torturere meg til det går over. Blir jeg sint, slår jeg ned i dynen til jeg blir utmattet. Jeg må i gjennom dette.

det kjennes som selvhatet og en del av de mørke tankene er borte. det er blitt helt blankt. redselen har tatt over for alvor. inne i redselen ligger alt det andre. skjult. gjemt. jeg er redd dette "blanke". det sprer seg. midt i en samtale; blankt. Jeg har vanskelig for å være til stedet i "virkeligheten". Skremmende. redselen min nå, er så plagsom at jeg "virkelighetsflukter" og sliter med å være konsentrert og tilstedet.

Nye problemer. Men jeg må i gjennom dette. Ta så lang tid det måtte ta.

(picture source unknown)