Jeg drikker te i sengen. Det har vært en søvnløs natt. Ute er det enda bekmørkt. Siden jeg skrev sist har jeg fått flyttet inn i ny leilighet. Dette blir nok siste stoppested før jeg kjøper hus og får familie. Hvis det skjer engang (som sagt; å drømme er lov). Siste tiden har gått med til å jobbe jobbe jobbe, men nå kjenner jeg at kroppen sier stopp. Jeg har presset meg selv til det ytterste. Ansiktet er grått, øynene har et slitent drag over seg, jeg kaster opp daglig av meg selv, kroppen værker.
Hjelp har jeg ikke fått etter sommeren. Jeg har mottatt en innkallelse til en institusjon/sykehus men den måtte jeg utsette da jeg var på kurs med jobben. Etter dette har jeg ikke hørt fra legene, selv om de lovet å ringe meg for å sette opp ny time. Dagene har rast, jeg har trosset angst og faenskap og jobbet. Jeg må virkelig ha hjelp. Uansett hvor sterk jeg vil være, klarer jeg ikke dette alene. Ikke i lengden.
Tenk å kunne våkne en morning uten redsel og tanker om håpløshet. Ikke kjenne sykdomsfølelse i hele kroppen. Hvor deilig måtte ikke det være?
valentino, vogue france
Jeg elsket dette bildet. Jeg elsket kjolen, stedet, stemningen.
ser vi på bildet i en annen kontekst kan vi se streben etter perfeksjonisme, samt det å gå med hodet høyt hevet, under granskede blikk fra tilskuere.
2 kommentarer:
Hei :)
Jeg vet ikke om du er interresert i å få en bloggvenn eller noe sånt? Hvertfall så er jeg en jente på femten år, sliten med selvskading og egentlig i det hele tatt psykisk. Har blogg som du ser. Kan jeg legge deg til? Hilsen Vikkan.
Hei tilbake!
Du må gjerne legge meg til bloggen din:) Jeg leste bloggen din nå, kaffe og ord for ord. jeg kjenner meg så enormt igjen i følelsene du beskriver.
Klem fra meg.
Legg inn en kommentar