Jeg har åpnet et nytt word dokument på macen min. Ordene vil bare ikke komme.
Hvorfor er det så vanskelig å skrive disse søknadene ulike behandlingssteder krever i dag? Det holder ikke med en henvisning fra fastlegen hvis man ønsker hjelp hos for eksempel en psykolog.
De ulike behandlingsstedene krever en selvskrevet søknad. I denne skal man fortelle litt om seg selv, sin bakgrunn og aktuelle livssituasjon. Man skal beskrive problemene sine og hva man ønsker å få hjelp med. At et fremmed menneske skal så sitte og vurdere om jeg skal få hjelp ut i fra det jeg skriver i en slik søknad synes jeg er vemmelig.
Jeg har skrevet så alt for mange slike søknader før. Disse har jeg har sendt til utallige psykologer. Av alle søknadene jeg noen gang har sendt, var det kun en psykolog som faktisk svarte meg. Selv om svaret hennes var at ventelisten hos henne var på over et år og hun anbefalte meg videre å prøve å få hjelp et annet sted , ble jeg enormt takknemlig for et svar. Et svar på en slik søknad virker som en god klem , i stedet for å vite at min søknad, der jeg ber om hjelp med hodet bøyd i skam, bare blir krøllet og kastet i søpla.
Ta min situasjon i dag. Jeg trenger ikke å bli lagt rett inn på et akuttmottak. Jeg er allikevel ikke frisk nok til å arbeide, nærmest få i meg mat eller komme meg ut av boligen min. Jeg har et sinne som jeg har jobbet mye med i livet. Jeg liker ikke dette sinne men dette sinne er også grunnen til at jeg klarer små kraftanstrengelser slik jeg ikke går helt til grunne. Jeg vil ikke ligge på et sykehus eller ta masse medisiner som gjør meg sløv. Jeg ønsker samtale terapi (dette virket for meg før da jeg bodde i en annen by). Jeg ønsker stabil oppfølging over tid. Denne "gruppen" jeg befinner meg i; Vi som ikke er "syke nok" til å bli lagt inn på en institusjon, men som allikevel ikke er "friske nok" til å klare oss på egenhånd uten noe som helst form for hjelp, tror jeg ofte faller bort i hjelpeapparatet. I denne "gruppen" er man jo ikke sterk nok til å opprettholde den innsatsen som må til i dag for å skaffe hjelp. Hvor blir vi i denne gruppen av? Selv vet jeg at jeg sitter fast i en ond sirkel som jeg beskrev i forrige innlegg.
Ny søknad skal skrives. Jeg har en så enorm angst for dette. Redselen for å bli avvist nok en gang gjør at jeg mest vil gjemme meg.
Hadde dette vært sengen min tror jeg nettene mine ikke hadde vært så vonde. Jeg tror jeg må gjøre en innsats på soverommet for å få det litt koseligere:) 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar