tirsdag 21. oktober 2008

Call for help - actually yelling the word "help!" (From Wikipedia, the free encyclopedia)

Jeg befinner meg i en ond sirkel. Denne har så alt for lenge bestått av;  1.Være veldig dårlig en periode. 2. Søke hjelp. 3. Ikke få hjelp. 4. På en eller annen måte samle krefter til litt power jobbing (jeg skal klare meg selv innstilling) før kroppen min igjen faller sammen og jeg er tilbake på punkt 1. Dette orker jeg ikke enda en runde. Nå befinner jeg meg nok engang på punkt 2; søke hjelp. Denne gang er jeg drevet at et sinne. 

Etter gjentatte besøk på legevakten i sommer ble jeg henvist til to nye steder. Jeg har nå vært på det ene stedet. Jeg klarte ikke møte de tre første timene. Jeg må virkelig kjempe for å ikke ha en fiendtlig innstilling mot hele hjelpeapparatet. Jeg tar meg hardt sammen for å gi det nye sjanser gang på gang. Den fjerde timen (jeg måtte tigge om denne) bet jeg tenner sammen og møtte. Der fikk jeg beskjed om at det andre stedet kanskje var bedre for min type lidelse. Nå diskuterer legene seg i mellom hvor det blir mest riktig at jeg får behandling. 

Jeg kjenner jeg er så lei av å måtte kjempe for å få behandling. Jeg blir rett og slett dårlig av å skrive om dette. Jeg har så mye jeg vil si, om alt som er feil med behandlingstilbudet i Norge for oss med psykiske lidelser.  Man kunne skrevet bok på bok om nettopp dette emnet. En dag jeg har mer energi, skal jeg dele mer detaljert hva jeg har opplevd innenfor helsevesenet.  Jeg blir dårlig bare av å tenke på hvor dårlig behandling noen kan få. Mest av alt vil jeg lukke øynene og bare gi opp. Et sted inne i meg er allikevel håpet om å virkelig bli frisk. 

Søsteren min kom nettopp innom med posten og for å prate litt. Jeg åpnet det ene brevet. Logoen fra det ene behandlingsstedet gjorde meg kvalm. Ny time hos sted nr. 1. Sted nr. 2 trengte en masse mer informasjon først, henvisning fra fastlegen, personlig søknad etc. etc. Jeg grøsser over disse søknadene de så gjerne ønsker overalt. Jeg har skrevet så alt for mange ganger. Hele greia føles bare feil og nedverdigende

Kroppen, tanker, livssituasjonen min fortiden er virkelig et stort rot.



Ingen kommentarer: