to visne roser

Hvor har det blitt av ryggraden min? Hvor har det blitt av stoltheten min? Hvor har det blitt av den tøffe jenta jeg engang var? Som ingen kunne skade uansett hvor hardt de prøvde? Hvor er livsgnisten min? 

I dag har jeg solet på verandaen. Jeg har studert ansiktet mitt i speilet, lenge. Hvorfor ser jeg så sliten ut? Det finnes ingen glede i øynene mine.  En dag i solen og plutselig er man blitt gyllenbrun med litt fregner. Jeg kunne gitt sjelen for å få 'den tøff i tryne jenta' jeg en gang var tilbake. Selv om jeg ikke var lykkelig da heller. ..

Jeg begynner å forstå det kanskje var medisiner som bygget meg så sterk og likegyldig. Jeg er nå nede på en veldig liten dose av Efexor og kjenner ingen virkning. Selv om jeg ikke er sterk så får jeg vel bare godta å tortureres videre av disse vonde følelsene. Det kan da for faen meg ikke vare evig? Jeg orker ikke mer medisiner. Jeg vil være meg selv. Jeg skulle ønske kjæresten min kunne vært der for meg istedet for å oppføre seg  så fryktelig egoistisk! Hva som skjer med oss er også uvisst. 

Hjertet mitt blør virkelig når det kommer til han og hvordan han behandler meg fortiden. Hvordan kan en person man elsker vise seg så kald og likegyldig? Hvordan kan han feste når han vet jeg sitter å gråter dag ut og dag inn? Hvordan kan han skifte så raskt mellom sinne og kjærlighet? Jeg tør ikke svare når han ringer for jeg gråter og er redd for de harde ordene hans. Jeg orker ikke mer jeg.

Jeg dør litt hver dag inne i meg.