Ute skinner solen. Jeg sitter i treningsklær i stuen med kaffe i hånden. Straks skal jeg ut og løpe meg en tur. Og jeg gleder meg til løpeturen! Jeg finnes ikke deprimert lenger. Jeg har nesten ikke turt og innse hvor mye sterkere jeg faktisk er og har blitt. Jeg har vært livredd for at livsgleden og styrken jeg har kjent psykisk siste tiden kun er for en liten periode. Men jeg tror nå at den er her for å bli! Lykke!
I april følte jeg plutselig at jeg befant meg på en bakketopp i en lysning av skogen jeg har skrevet så mye om før. Og endelig klarte jeg å se klart. Og der og da valgte jeg og kaste meg ut i livet igjen
110 %.
Jeg finnes ikke deprimert lenger, men jeg strever fortsatt med en redsel og en angst. Men jeg velger (og klarer) stortsett å ignorere disse to! Jeg har begynt på skole. Jeg er for det meste glad. Jeg vil! Og jeg kan! Og jeg er veldig sulten på livet! Jeg vet at jeg ikke er frisk enda. Men jeg vet også at å slutte på efexor var livsreddende for meg! Å slutte i terapi var også riktig for meg, selv om jeg nå etter lang tid uten terapi skal møte for en ny vurdering som jeg må grunnet NAV... Men det skal jeg klare. Jeg har karret meg tilbake til livet og jeg har klart det alene. Jeg har ikke vært svak. Jeg har trodd at jeg har vært svak, men med tanke på alt jeg har opplevd... Nei. Jeg har vært sterk som har valgt og leve videre. Og et sted inne i meg har dette sterke jobbet i stillhet. Og det er jeg så fantastisk glad for! Når man opplever ekstrem smerte må man ta den tid det tar til å leges. Plutselig en dag våkner man faktisk opp og kjenner at man er klar for å gi alt igjen. Jeg er et levende bevis på dette:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar