Polution Of The Mind

Jeg er pissed off på livet! Jeg er pissed off på alt livet har servert meg. Jeg tar ut dette sinne i form av trening. Før trente jeg 7 ganger i uken. Å begynne å trene igjen, når jeg er så svak at jeg sitter og dusjer, har ikke vært lett. Og angsten har ikke hjulpet meg. Men litt etter litt styrker kroppen seg. Jeg blir mer utholdene. Alt ligger i viljestyrken. Jeg vil ha tilbake min viljestyrke 100 %. Så nå er min prioritering å trene ut alt det vonde/ bygge selvtillit og utholdenhet samt gå i terapi. Samtidig prøver jeg holde depresjon og angst i sjakk. Jeg må ikke la meg knekke nå.

video fjernet av youtube
prøv
http://www.youtube.com/watch?v=bSuK-5p2xQI&feature=related

baby steps

morgenstund har gull i munn snegler seg over i kveld. 

jeg føler jeg har mistet plass og fotfeste i denne verden. 

jeg føler jeg svinner bort. er jeg virkelig her?  jeg er alene. helt alene. 

jeg føler ingen kjærlighet.  de som viser meg kjærlighet trekker den hele tiden tilbake og erstatter den med kritikk og vonde ord. kun for å såre. jeg forstår ikke slike mennesker. 

make- up på. en pils for mot. i kveld prøver jeg meg en tur ut i verden.  

Pictures by 

morgenstund har gull i munn II

pictures by 

nå ruller nyhetene på tv.  jeg er godt på vei i kaffekoppen. pus ligger å maler vedsiden av meg.  elektrikerene har enda ikke kommet. sukk.  jeg liker ikke å vente. det er rent og pent i leiligheten. Friske blomster, skinnende rene gulv, stearinlys på bordet. 

kaffe hjalp på nervene mine/ kvalme/ hodepine. jeg holder nervene i sjakk nå. enn så lenge. 

morgenstund har gull i munn

 Klokken er 8.44 og jeg er våken. Jeg sitter å venter på at noen skal komme å sjekke el- anlegget i leiligheten.  I natt har jeg sovet drøye 3 timer. Allikevel ser det ut som jeg har hatt en god natt søvn og at alt er fryd og gammen, utenpå. 

Innvendig har det jeg det vondt. Jeg er sliten, sint og lei meg. Jeg har time hos psykiateren i dag også. Jeg klarte ikke gå til timen  jeg hadde i går. Jeg var helt ødelagt i hele meg. Dagene spiser meg virkelig opp. Jeg klarer ikke beskytte meg selv!

Jeg sitter å tenker på kjæresten min. Vi har problemer. Igjen. Jeg kjenner at det (!) knekker meg fullstendig. Det gjør for vondt alt sammen. Jeg forstår han ikke. Han forstår ikke meg. Jeg føler meg bare misslykket. Andre mennesker bytter kjærester som andre bytter sokker. Men jeg er ikke slik. Jeg ser på kjæresten min som noe av det viktigste i livet mitt. Jeg ser en fremtid i han, og i livet mitt/ vårt. Jeg ga opp hele den tøffe fasaden min for han "jeg trenger ingen andre i livet mitt fasaden" Jeg vil ha han! Jeg vil dele resten av livet mitt med han! Men han synes mye stygt om meg. Å det er vondt. Og han liker å si stygge ting når han er sint. Jeg forstår han ikke. I det ene øyeblikket sier han så mye fint, i det neste så mye stygt. Faen ta hele kompliserte faens kjærligheten. Det siste mener jeg ikke. Bare litt. Akkurat nå.  

Tid for dagens første kaffe. Hodepinen og kvalmen bølger rundt i hodet mitt. Jeg vet at kaffe kan gjøre det værre. Jeg får sjanse. Håper disse forbanna elektrikerene kommer snart. Å vise fremmede inn i leiligheten min når jeg er så sårbar som nå er ikke noe jeg vil. 

Hodet mitt er et stort ROT! Tårene presser, men jeg holder de tilbake. Selvtilliten min eksisterer ikke. Hvordan bygger man selvtillit når man ikke har noe som helst å bygge med? Jeg vet ikke. Jeg skal be om beroligende i dag, hos psykiateren. Sobril eller noe annet for å ta en ukes  tid. Jeg sammenligner de pillene med "vin" .  Men noe må jeg ha. Herregud jeg er dårlig. Fysisk. Kjennes ut som kroppen min er fylt med gift. Men jeg vet det er smerte den er fylt med. Hvordan skal jeg holde ut. 

When your heart speaks...

"When your heart speaks, take good notes"

Three Cups of Tea author Greg Mortenson

16.3.2010 Kl. 01.43

det er natt.  jeg kjenner en trang til å stå opp og lage meg en drink. jeg lar det bli med tanken. smerten herjer fritt i kroppen og jeg lurer på om man kan dø av smerte. selvhatet vokser ut av meg og gror inn i veggene.  jeg vil skru på lyset før jeg slukes av alt dette mørke rundt meg men lyspæren på nattbordslampen har gått. 

det er meg og smerten også i natt. en smerte jeg aldri vil venne meg til. jeg kjenner jeg er flyforbanna på meg selv som ikke klarer å skjerme meg fra psykiske og fysiske angrep. svak svak svak, hisser en stemme i rommet. er det rart hun blir rakket ned på? hun er søppel, hisser en annen. 

wear it like a crown

no more Efexor

Jeg sitter å myser mot solen som skinner i gjennom de lyse gardinene. Jeg har akkurat kjempet meg opp fra sengen og venter nå på at marerittene skal slippe taket i kroppen. Kaffen lukter godt foran meg. 

Jeg tusler ut på kjøkkenet. Sluker en yoghurt (mat må jeg ha, selv om morgenkvalmen etter mareritt er grusom) 1 glass appelsin juice og vitaminer. Og kaffe. Noe føles allikevel rart. Ingen medisin! 

 Jeg tror det nesten ikke selv, men jeg har endelig sluttet. Jeg kan føle det på kroppen min; dette er meg! Tablett fri! Og det har jeg vært en liten stund nå:)

I det siste har jeg tatt en kvart tablett (9 mg efexor) anhver dag. Så satte jeg en dato der jeg skulle slutte. Det var ikke en hvilken som helst dato. Jeg valgte bursdagen til min mormor som gikk bort for noen år siden. Jeg lovet henne på dødsleiet at jeg skulle bli frisk. Jeg gråter når jeg skriver dette. Jeg har tatt denne medisinen så alt for lenge. Jeg har før her inne skrevet jeg har tatt medikamentet i 8 år, men det er feil, når jeg regner nærmere på det er det snart 10 år! Men nå er jeg ferdig! Nå fosser tårene mine. Dette er så stort!  

Jeg klarte det. Og nå skal jeg videre. JEG SKAL KLARE Å BLI FRISK! Tårene flommer. Gledestårer, og savn etter mormor! Jeg savner henne hver eneste dag. Men jeg føler hun er her, på en eller annen måte. Hun bor inne i hjertet mitt sammen med alt jeg har kjært. Nå kom pusen min tassende. Han er så rar. Han kan føle at jeg trenger han og jeg kan ikke la tårene renne uten at han kommer å skal trøste. Godklompen, nå gjøgler han på bordet foran meg. Så fort kan tårer gå over i latter. 


Håper alle nyter at vårsolen har kommet! Ikke gi opp kampen mot depresjon! Dere får ikke lov;) 

Photo by SmokeBleu

Blå pilledeler, kjøpt på apoteket. Venlix er et tilsvarende preparat av Efexor. 

rasfare!

Photo by SmokeBleu

'Jada, jada, jeg ser dere' sier jeg til meg selv, der jeg ser rasfare skiltene som henger over hele Oslo. Ikke har jeg tenkt til å rase sammen (jeg leser rasfare som en undertekst) og ikke har jeg tenkt til å la farlige istapper falle ned på meg heller, balanserende på fortauskanten later jeg som at jeg vet hva jeg gjør.