Smoke Bleu: in the woods

jeg famler når jeg skriver fortiden.. når jeg leser det jeg har skrevet i etterkant ser jeg at jeg flytter meg fra tema til tema , jeg hopper fra følelse til følelse uten å helt hekte setningene sammen... jeg roter like mye når jeg prater fortiden... jeg har redigert litt av dette innlegget i etterkant (i blå tekst). jeg liker ikke å redigere tekstene mine i etterkant da dette jeg skriver har blitt en selvterapi for meg. jeg vil allikevel klare å forstå følelsekaoset mitt som jeg øser ut litt og litt her inne. noen ganger blir det veldig rotete men jeg prøver å gjøre meg selv forstått. jeg prøver å forstå det jeg selv skriver, og jeg ønsker jo også at de som titter innom bloggen min kan sette seg litt inn i hva jeg går igjennom. 2.mai.2011

jeg er alene også i dag. jeg er alltid stort sett alene. sakte men sikkert prøver jeg å ikke være så trist over dette lenger.

jeg prøver å tenke at jeg er sterkere og står sterkere enn mange andre som hele tiden er nødt til å være omringet av folk. jeg er glad for at jeg ikke er en av disse som må ha folk rundt seg for å føle de er verdt noe. jeg er glad for at jeg ikke trenger mennesker rundt meg for å kunne ha det koselig. det er i hvert fall en ting jeg slipper å jobbe med. jeg vet det også er de som sliter med dette, jeg mener ikke noe vondt mot disse. jeg er bare glad det er en ting jeg har som en styrke.

før var det nesten umulig å få "alene tid" og jeg dro hvite løgner på rad og rekke slik jeg kunne nyte litt kvalitetstid med kun meg selv. om det var å unne seg en liten "pause" der jeg kunne nyte et glass hvitt og lese bok på en kafe kun meg, eller dra på en ukes ferie til et varmere sted med kun med meg selv, strand og sol og masse bøker i kofferten, eller bare å kunne trene alene av og til. til og med det var nesten umulig før.

å være alene slik plager meg ikke. men å være ensom blir noe annet og det er nettopp dette jeg synes er trist. jeg har absolutt ingen venner igjen her i byen jeg kjenner meg nærme. ingen venner jeg kjenner meg trygg på. ikke en eneste. etter jeg sluttet med anti depressive for et år siden har jeg virkelig åpnet øynene mine på nytt. herregud hvor mye fælt jeg har godtatt av de jeg så på som gode venner. dag for dag bare ramler dette innover meg. mer og mer går det opp for meg hvor håpløst naiv jeg har vært som har latt meg utnytte på det groveste og det av de jeg har elsket og så på som mine beste venner...

det siste året har jeg isolert meg helt. det har vært bevisst. jeg har brutt kontakten med samtlige og jeg vet nå at jeg må starte på nytt. men hvordan starte på nytt når man er så sliten og har så mye vondt som det jeg har? og det jeg sliter mest med nå i dag er jo fysiske smerter i kroppen.. ett skritt om gangen, jeg må klare å starte på ny frisk start.. jeg må klare, til tross for daglige smerter, kvalme, hodepine etc. jeg vet at jeg trenger gode mennesker rundt meg. mennesker som ikke gjør meg vondt....jeg jobber hardt for at fastlegen skal nøste opp i de fysiske problemene mine, endelig har han skjønt at det er noe som også er galt fysisk i kroppen min, så håper jeg at i hvert fall kroppen kan komme seg mer slik at jeg kan orker mer...

I dag skinner solen. og jeg gråter. jeg hulker. det er så fryktelig å gråte ut sorg. herregud for et enormt hav av sorg jeg bærer på. å virkelig slippe gråten til skremmer meg. jeg kan ikke engang beskrive kreftene som slippes løs i kroppen min... årsaken til hulkingen er at jeg tenkte på kjæresten som sitter ute i solen å pilser og her sitter jeg og har så lyst til å bli med , men ikke spurte han og ikke tør jeg å trenge meg på. og ikke har jeg råd heller. har faktisk kun 30 kr på konto :/ nå er jeg så ferdiggrått at jeg hadde ikke klart det heller. jeg unner han å kose seg i solen. det er ikke det at jeg vil ha han for meg selv, eller ikke unner han å nyte livet i solen med gutta, men jeg vil så gjerne bli med. klare å bli med. det er så få ting jeg klarer fortiden. og jeg bruker enormt med krefter på de minste gjøremål. det smerter å vite jeg går glipp av så mye av "oss tid" han er jo en jeg gjerne vil oppleve alt med.

etterpå en hulkegråt kjennes det bedre.. det kjennes alltid bedre etter å ha grått ,så mitt råd til andre må vel være å ikke holde gråten inne. slipp den ut. tør man ikke gråte foran andre , gråter man alene. det gjør jeg.

lenge har jeg skrevet her inne at jeg har famlet rundt i en mørk skog uten å finne lysningen. jeg har famlet rundt i et mørke uten å se håp eller mulighet for å komme ut av denne skogen...

jeg vet at jeg har funnet lysningen nå..

men jeg står stille. jeg har stoppet opp. jeg er ikke helt fremme...