paranoia

jeg blir livredd når det ringer på døra! før hadde jeg en syk greie om at jeg løp inn i dusjen og begynte å dusje hvis dørklokken ringte. "da måtte jo klart personen som ringte på forstå at jeg dusjet å kan derfor ikke komme å åpne        (sykt???)" andre metoder har vært å stå helt stille og dø av skrekk til personen går sin vei. eller løpe inn i sengen, gjemme meg under dynen og be til høyere makter at kjære... "noe" la de/det/ gå sin vei. syke syke tider... 

nå (bedre tider men ikke så mye bedre) beveger jeg meg som regel med museskritt bort til døren, trekker pusten og titter i kikkehullet før jeg åpner. men hvorfor er jeg så redd? hva forventer jeg skal stå på den andre siden av døra? 

det er vel det at jeg ikke liker uventet besøk. jeg føler meg sårbar og redd når ting dukker opp uventet. da er det ikke bare å åpne døren, selv om det kun er for å si neitakk til en selger... 

gud jeg hater disse paranoia faktene mine. Men det går bedre. i dag fikk jeg til og med lyst å stå opp tidlig og jeg gjorde det! woohoo! :)

picture ffffound