det er natt. jeg kjenner en trang til å stå opp og lage meg en drink. jeg lar det bli med tanken. smerten herjer fritt i kroppen og jeg lurer på om man kan dø av smerte. selvhatet vokser ut av meg og gror inn i veggene. jeg vil skru på lyset før jeg slukes av alt dette mørke rundt meg men lyspæren på nattbordslampen har gått.
det er meg og smerten også i natt. en smerte jeg aldri vil venne meg til. jeg kjenner jeg er flyforbanna på meg selv som ikke klarer å skjerme meg fra psykiske og fysiske angrep. svak svak svak, hisser en stemme i rommet. er det rart hun blir rakket ned på? hun er søppel, hisser en annen.
2 kommentarer:
Du er overhodet ikke søppel Smoke Bleu, ikke i det hele tatt! Jeg fortsetter å ha troen på deg, det er gått lang, land tid nå siden både meg og deg startet å blogge, men jeg tror på deg enda! Ikke mist håpet om bedre netter, en bedre hverdag!
En million klemmer, Vikkan.
takk vennen! det er vanskelig å huske på at det kanskje "finnes" en tid som kommer og blir uten all denne smerten...
jeg prøver å holde fast i håpet.. .ikke mist håpet du heller...
tenker på deg
sender klemmer tilbake! <3
Legg inn en kommentar