ei hand.

Ei hand blei strekt ut

Eg ville ikkje ha den

men følte eg måtte 

Ei hand blei strekt ut 

Eg ville ha den 

men følte at eg ikkje kunne

Ei hand blei strekt ut 

Eg trudde den ville gi. Den tok

Trudde den ville stryke. Den slo 

Trudde den ville dele. Den dobla

Ei hand blei strekt ut, 

og øydela for alle utstrekte hender.

ukjent

roterommet.

Du skal ikke åpne døren 

til roterommet.

Tror du at det som ligger

der inne- ligger der bare 

for moro skyld? 

Roterommet må være

godt låst. 

For deg selv 

og andre. 

Dikt av Harald Juul

murrende angst.

 Hvorfor slipper angsten aldri taket? Jeg ligger allerede i sengen. Angsten kjennes som en smerte som sprer seg i brystet. Hjerte slår alt for raskt.  Smerten sprer seg videre i en søyleform ned i magen og opp i halsen. Jeg syntes det er tungt å puste. Smerten ligger å murrer nå; ikke sterk angst, men sterk nok til at jeg er uvel. Kvalmen har kommet og gått i hele dag. Jeg prøver å ikke tenke. Jeg prøver å ikke "gi etter". Hvorfor kan ikke smerten bli borte? For angst er også en smerte. Den holder meg i et kronisk jerngrep. 

Jeg trapper ned på medisiner og er usikker på hva som skyldes hva fortiden. Hva er meg og hva er bivirkningene av nedtrappingen? Enn så lenge prøver jeg å ignorere angsten, leve med den, og vente og håpe på at den en dag blir borte. For godt. Det gjør så vondt i brystet at jeg kunne trodd smerten skyldtes noe annet. Men jeg vet at en paracet ikke løser dette. Jeg får hente meg et glass vann og stikke nesen tilbake i boken jeg leser. Jeg liker alt for godt å rømme denne verden. 

Jeg prøver å ikke grue meg til en ny dag, jeg prøver og tenke positivt, men det er ikke lett. 

17 timers søvn

Denne helgen tilbringer jeg ute på mitt elskede landsted. Jeg har også truffet en  barndomsvenninne for vin og prat her ute. Det var kjempe hyggelig å se henne igjen. Vi satt på en bar/kafe til langt på natt og skravlet om alt og ingen ting.  Jeg sov 17 timer i strekk når jeg var vel tilbake på gården. En sliten kropp + frisk landeluft gjør tydeligvis underverker for søvnen min. 

I dag har jeg puslet med små ting som må gjøres her ute. Jeg har også slappet av med boken jeg leser i. Middagsrestene kastet jeg på jordet, til rådyrene som kommer på nattebesøk. Ute er det en vakker solnedgang og lett regn. Jeg tror jeg skal lage meg litt te og ta fram boken min igjen. 

På tirsdag og onsdag venter nye legetimer. Jeg har hatt litt å fordøye etter forrige time. Jeg tror jeg endelig har et stående tilbud om å få psykolog. Jeg vil få et endelig svar nå etter neste time. Jeg tror også jeg ser målstreken med NAV og utbetaling av sykepenger. Med andre ord; Gode nyheter. Allikevel er jeg anspent i kroppen. Jeg tør ikke hoppe i været av glede før jeg fysisk ser at jeg er i mål. Delmål blir vel mer riktig å skrive. Eller egentlig kan jeg vel skrive at delmålet blir en ny startstrek. Men får jeg begynne i terapi er jeg plutselig på vei et sted, istedet for å krabbe rundt i sirkel. 

picture ffffound

usminket

Hjertet banker. Jeg kjenner tårene presse. Jeg vil legge meg i sengen og bli liggende. Men jeg kan ikke. 

Klokken 17.15 har jeg legetime. Jeg kjenner det blir ekstra vanskelig å komme seg ut i dag. Solen står høyt på himmelen. Det blir ingen skygger å gjemme seg i. Ikke har jeg solbriller jeg kan gjemme meg bak heller. Det hjelper virkelig ikke at jeg ser så sliten ut; blek, usminket, livløst hår og livløse øyne.  Jeg prøver å tenke at det får bare være, jeg får bare heve hodet og gå av gårde. Men jeg er livredd. Og full av skam. Jeg vil ikke at noen skal se meg slik som nå. Samtidig prøver jeg å kontrollere smerter i kropp og sinn. Jeg prøver holde meg selv i nakken. Jeg går å diskuterer med meg selv; Det er bare å gå ut av døren, hvor vanskelig skal det være? 

og ut i solen går jeg. 

vil ikke mer

Jeg våknet klokken 11.00 i dag av at NAV ringte meg. Jeg lot samtalen gå til telefonsvareren og lå og blunket litt mot sollyset før jeg satte meg opp i sengen. Pus lå og snorket på puten vedsiden av meg. Marerittene satt sterkt i kroppen. Fra og kun ha drømt om et tema, om igjen og om igjen, har jeg hatt et slags drømmeskifte. Jeg blir så sliten av disse marerittene. Kroppen min er UTSLITT før dagen begynner. Jeg begravde ansiktet mitt i pelsen til pus før jeg tok opp telefonen og hørte på beskjeden fra NAV. Det var problemer med papirer. What a Newsflash!

Jeg har ikke fått utbetalt sykepenger siden november 2008. Jeg har måttet krype til korset og bedt om hjelp fra mine foreldre. De har stillt opp for meg. Saken min har nådd toppsjefene i både NAV og vikarbyråt jeg var/ er ansatt i. Alle skylder på alle.  Mine foreldre som til vanlig ser på meg som superkvinnen som klarer alt alene, har sagt til meg at de forstår hvordan jeg har sloss mot NAV. Mine foreldre har begge høye stillinger i anerkjente firmaer og er vant til å sloss mot vanskelige situasjoner i jobbhverdagen. Jeg er kjempe glad for at de har hjulpet meg og det uten å si at dette burde jeg ærlig talt klart selv. 

De forstår kanskje ikke hvor alvorlig syk jeg er, da de begge alltid kommer til å mene at jeg takler det meste, men at de hjelper meg nå med NAV betyr veldig mye. 

Etter å ha koset litt med pus, i et forsøk på å riste av meg marerittene, ringte jeg NAV tilbake. Jeg fikk prate med en stresset ung dame. 'Ja, du forstår at vi trenger kopi av samtlige sykemeldinger siden november 2008.'  Vi avtalte at jeg skulle levere de til henne personlig. Jeg vet ikke hvor mange eksemplarer av disse sykemeldingene jeg har sendt til både NAV og arbeidsgiver siden november 2008. Hvor er disse blitt av? Jeg synes det er uroligende at disse papirene med sensitiv informasjon ligger å flyter uten kontroll hos NAV. Jeg har heller ikke ord for hvor vanskelig det er for meg å skulle IGJEN måtte skaffe nye kopier, og måtte ned på NAV å levere disse. 

Ukeplanen min med legebesøk og diverse ser helt latterlig ut fortiden. Man skulle nesten trodd jeg var en foredragsleser på turnè. 'Mitt liv! Min sykdom! ' Jeg får jo ikke hjelp, jeg blir bare henvist hit og dit i hutt og pine. 

Jeg er på kaffe nummer 2. Jeg har en legetime klokken 17.15. 

Kjenner jeg vil kaste opp av bare tanken. 

LEI av å sloss! og angstanfall på kjøkkengulvet.

Hadde jeg hatt krefter skulle jeg laget et blodbad i hjelpeapperatet!

I stedet sliter jeg med å bli lagt merke til. 

Det er UMULIG og få psykolog (langtidsterapi) her i Oslo..

Jeg banker på ulike legedører til ingen nytte. 

I morgen skal jeg på vurderingsmøte nr. 5 hos en psykiatriker. Hun har mulighet til å henvise meg videre til en psykolog. I løpet av disse 5 timene, har hun kommet fram til at jeg trenger langtidsterapi og det av en erfaren terapaut. Men det er ingen ledig kapasitet. 

Jeg mister mer og mer kontroll over meg selv. Og det at jeg ikke får hjelp stresser meg enormt.

For få dager siden hadde jeg en diskusjon med kjæresten. Det utløste et enormt angstanfall. Jeg husker ikke helt hva som ble sagt. Det eneste jeg vet er at jeg tåler ikke mye fortiden.  Jeg mistet helt kontroll. Etter vi la oss endte jeg opp på kjøkkengulvet i undertøyet og skalv. Jeg lå på knærne og holdt meg fast i kjøkkengulvet og gråt så det ristet. Tårer, spytt, og snørr rant nedover halsen min. Trangen til å skade meg selv var så sterk at jeg turte ikke annet enn å ligge på samme sted og næmest klore meg fast, samtidig som jeg sa til meg selv ; 'dette er sykt, skjerp deg!' Men det var umulig. Jeg slet med å kontrollere pusten, jeg hakket tenner og skalv som et aspeløv. Jeg ropte tilslutt på kjæresten min som forsto hvor ille det var og kom å hjalp meg tilbake i sengen . Han holdt rundt meg til jeg sovnet. Jeg lurer på hva han tenker om alt sammen. Hvordan er det å elske noen som meg? Hvorfor kan jeg ikke bare bli frisk? 

Kjære gud, jeg trenger hjelp.

picture ffffound

natten fortsetter.....

Ble ikke så mye hvitvin allikevel. Jeg tømte det ut i vasken. Det gjorde meg bare kvalm. 

Jeg har funnet ut at jeg klarer ikke kommunisere med mennesker.  Jeg forstår ikke (!) og jeg blir ikke forstått. Kanskje jeg skal trekke meg tilbake. Gi opp dette å prøve å fungere som et vanlig menneske. 

Kanskje jeg skal leve et liv på landet og ta vare på dyr som har havnet på omplasseringshjem? Det er da noe å vie livet sitt til? Kanskje etterhvert klare å mestre en enkel dagjobb (av lite betydning) og gi opp disse drømmene mine (yrkesmessig, kjærlighetsmessig, alt-som-messig) om det jeg egentlig vil utføre?

Jeg er en dårlig kjæreste, dårlig venninne, og et dårlig familiemedlem. 

Jeg synes virkelig ikke synd på meg selv, jeg bare godtar ikke smerten min lenger. Jeg godtar ikke livssituasjonen jeg er i. Jeg er dritt lei den. 

Man har alltid valg, i mitt tilfelle; ta sitt eget liv, fortsette å kjempe mot sine oppriktige mål og drømmer, eller slå seg til ro med at man har feilet (som i mitt tilfelle) og gjøre noe annet fornuftig ut av livet selv om det er av lite betydning. Jeg er så LEI!Jeg tror virkelig at det blir siste alternativ ut, som jeg burde velge. 

Akuratt nå vil jeg bare spole noen dager frem.  Jeg vil videre. 

picture lolcats

(At jeg har litt humor enda er jo helt sykt det også). 

gulper i meg hvitvin

Jeg hater helgene mer og mer. I kveld har jeg drukket tekopp på tekopp nesten som besatt. Akuratt som jeg prøvde å roe ned nervene med te. Litt vel optimistisk den tanken der. Det er noe jeg har begynt med i det siste. Jeg føler alt det 'ikke riktige' jeg gjorde før, for å roe nerver,  jeg kan ikke gjøre det lenger. "Det er jo sykt. Jeg har en kjæreste. Jeg må være ordentlig. Ta meg sammen. Bli frisk. Løse problemene mine uten å bikke helt over". Så med en skyhøy angst har jeg forsøkt å få kvelden til å gå. Jeg har lest bok. Vært alt for urolig til å lese. Jeg har flikket gjennom tvkanalene etter noe å se på, uten å egentlig føle for å se tv. Jeg har forbannet at jeg aldri kommer meg ut fra leiligheten min. Forbannet at jeg klarte det jo før. For en liten stund siden. Jeg var jo syk da også. Hvorfor klarer jeg ikke gå ut lenger? Jeg elsker å gå ut på byen med venninner, ha det gøy, vite at jeg så bra ut, oppleve masse saker man ler av i år etterpå.  Men nå... nå sitter jeg her som en ingenting og skjelver. 

 

Før elsket jeg å være alene. Jeg har alltid elsket å være alene. Jeg elsker det fortsatt. Men nå, i det siste, har jeg begynt å føle meg alt for isolert. Jeg visner bort!! Det værste av alt, er at jeg for engangs skyld ønsker og har tro på at jeg kan bli bedre. Men jeg får det ikke til! Jeg får ikke til noe som helst!

Jeg synes ikke synd på meg selv her jeg sitter. Jeg har bare så vondt at jeg må skrive for å få det ut! Få det ut av systemet. 

Jeg la meg i sengen, turte ikke engang å skru av lyset. Tankene er et kaos uten like. Klokken 02.05 ga jeg opp. Jeg har stått opp å gulper i meg hvitvin. Kveldens sovemedisin. Jeg holder meg unna sovetabletter. Litt fordi jeg blir kvalm av tanken på medisiner, litt fordi jeg ikke engang orker å be legen om en resept på det, da det er så mye annet som bør fikses først. ...  

Noen ord kan stikke enormt dypt.

picture ffffound

Going nuts!

Fysisk Smerte. Fortvilelse og mer Angst.

Jeg lusker rundt som en svak skygge av meg selv.

Det virker som Helse-Norge er fornøyd så lenge jeg befinner meg i en zombie lignende tilstand. Månedtlige besøk på en DPS poliklinikk der jeg nærmest stempler for 'fortsatt i livet' og tar med meg en ny sykemelding å går. 

På 3 dager har jeg nå vært hos 3 ulike leger av ulike årsaker. Fysiske og psykiske plager. Jeg endte opp med et par ibux og en flunk ny sykemelding. Og nye timer. Og mer frustrasjon. Men, har man slitt i mange år med de samme plagene tror jeg enhver person hadde reagert tilslutt. 

Jeg har opparbeidet en smerteterskel så høy at jeg trodde en gang i tiden jeg tålte alt. 

Ha ha ha! Those silly days! Jeg er så lei av å snakke med leger og be om hjelp at tungen min kjennes ut som et sandpapir.

På tide å prøve å få meg litt sårt etterlengtet søvn. Jeg hadde allerede lagt meg, men måtte opp å øse ut litt frustrasjon her inne i bloggverden. Bort frustrasjon! Be gone! 

(sa hun så modig og tasset tilbake til sengen)

picture by andre jordan

LEGER; hva er det dere ikke forstår?

Jeg snakker jo så TYDELIG 

jeg nesten har rulletekst

under ordene mine! 

smoke bleu

picture ffffound

were does strenght come from?

Art by Daniele Buetti