tirsdag 17. mars 2009

usminket

Hjertet banker. Jeg kjenner tårene presse. Jeg vil legge meg i sengen og bli liggende. Men jeg kan ikke. 

Klokken 17.15 har jeg legetime. Jeg kjenner det blir ekstra vanskelig å komme seg ut i dag. Solen står høyt på himmelen. Det blir ingen skygger å gjemme seg i. Ikke har jeg solbriller jeg kan gjemme meg bak heller. Det hjelper virkelig ikke at jeg ser så sliten ut; blek, usminket, livløst hår og livløse øyne.  Jeg prøver å tenke at det får bare være, jeg får bare heve hodet og gå av gårde. Men jeg er livredd. Og full av skam. Jeg vil ikke at noen skal se meg slik som nå. Samtidig prøver jeg å kontrollere smerter i kropp og sinn. Jeg prøver holde meg selv i nakken. Jeg går å diskuterer med meg selv; Det er bare å gå ut av døren, hvor vanskelig skal det være

og ut i solen går jeg. 

3 kommentarer:

Anonym sa...

Det er virkelig trist å lese hvor vondt du har det.. Håper virkelig du får skikkelig hjelp snart, for det fortjener du virkelig!
Gikk legetimen bra?

Vikkan sa...

Er spent på å høre hvordan legetimen gikk ... Du fortjener hjelp, og nå med en gang!

Anonym sa...

Hei! jeg er også sykemeldt og kjenner såå igjen den lyssky følelsen du beskriver. jeg har det nok ikke så ille som du (det høres helt forferdeli ut, stakkar deg) men leste intervju av deg i[mag] jan-09 og er så enig i hva du beskriver!! jeg har vært nesten konstant fraværende fra skole osv siden jeg var 13. kjenner godt igjen skammen!!!! grøsser når jeg tenker på det!!! jeg er sykemeldt, og kjenner isolasjonen får meg til å svinne bort, slik som du beskriver. har også kjæreste og skjønner ikke hva han ser i meg... jeg er så redd, kjemperedd for livet og alt som er så "dagligdags". dog hjelper å lese om andre som sliter også (misforstå meg rett:) så tusen takk for åpenhet. klem fra meg 20 år. ps har ikke blogg, men håper å se innom din blogg nå og da:)