this must be the place

9,375mg efexor daglig nå. slutten er veldig nær. 

Jeg er på vei inn i et nytt liv som meg selv!

Denne uken har jeg hatt 3 timer med psykiateren min. Jeg har fått ringe henne og vi har hatt en kort samtale daglig utenom. Til og med i dag og i morgen (lørdag og søndag) skal jeg ringe. Jeg er kjempe nervøs og rørt på samme tid. Rørt, fordi hun bryr seg oppriktig og ser hvor dårlig jeg er og vil hjelpe. Nervøs, fordi jeg føler meg som en vanskelig pasient som er så dårlig.   

Dagene /nettene er fryktelig vanskelige. I natt våknet jeg opp og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg forsto ikke hvorfor jeg skulle dø. Jeg lå naken i sengen og skyndtet meg å stå opp for å ta på meg en silkepysjamas. Jeg kunne jo ikke bli funnet  død, naken?! Etter jeg var ikledd silkepysjamasen sovnet jeg igjen. I dag tidlig ble jeg helt satt ut over mitt lille "kle seg for døden" stunt midt i natten.

 Jeg roter mye fortiden. Drøm/ Virkelighet glir sammen.  I løpet av dagen sitter jeg å grubler over det som har skjedd i løpet av natten. Eks.  kan være på butikken.  helt plutselig kan jeg bli lammet av skrekk fordi jeg ikke vet helt hva som skjer rundt meg. Jeg vet hvor jeg er, hva som er virkelig, men jeg blir lammet av skrekk uten å kunne forklare hvorfor. En skrekk jeg kjenner igjen vedig godt fra marerittene mine/ natten. Det er fryktelig ekkelt men jeg håper det vil stabilisere seg. 

Jeg er fryktelig takknemlig for at jeg har havnet hos terapauten jeg nå går hos. Hun er et fantastisk klokt og snillt menneske. Livet mitt kommer nærmere. Jeg føler det på meg. 

link kommer. jeg vet godt hvilken kunstner som har laget dette, og flere bilder jeg har brukt i bloggen min, men det er helt blankt i hodet. jeg er blitt litt småsenil i det siste.