the masked guest

2 timer urolig søvn. Panisk pakkig klokken 04.30 om morningen. Ordene ’jeg klarer det ikke, jeg klarer det ikke. Jo jeg skal klare det', rasende gjennom hodet. 

Toget rullet ut fra stasjonen klokken 06.16 den 27.12.2008. Jeg og angsten min var kommet oss ombord. Jeg vinket hadet til min lille mamma gjennom togvinduet. Hadde virkelig dagene gått så fort? Inntrykk, følelser og tanker har enda ikke rukket og blitt sortert. Toget var fullt. Jeg hadde følelsen av at vi nærmest satt oppå hverandre. Hunder, katter og bagasje høyt og lavt sammen med julepakker som enda ikke var blitt levert. En forvirret ung dame lette etter sitteplassen sin. Hun hadde tatt feil av dagene. Det var visst dagen etterpå hun skulle reise. Hun måtte sitte på kofferten sin. Jeg prøvde å døse av litt men var våken hele reisen. Helt til jeg tumlet sliten ut av toget og inn i armene til kjæresten min med et jeg klarte det. 

For en liten stund siden kolliderte jeg med julaften, nå er jeg på kollisjonskurs inn i det nye året. Heldigvis er det veldig koselig her hos familien til kjæresten. Fantastiske mennesker, fantastisk landlig plass med masse natur og søte katter. Angsten ligger på lur i kroppen men jeg prøver så godt jeg kan å overse den. I kveld skal jeg forestille meg at angst og depresjon skytes til himmels med alt fyrverkeriet og forsvinner.

Godt Nyttår

tikking crocodile

I morgen skal jeg opp grytidlig. Jeg skal være ombord på et tog klokken 06.16. Jeg skal besøke kjæresten min hos familien hans. Jeg sitter i morgenkåpe og drikker grønn te med mynte. Jeg ser på Finding Neverland. 

Etterpå må koffert pakkes. Jeg blokkerer tankene mine. Jeg holder nesten pusten. Jeg er redd for at hvis jeg senker skuldrene, bare bittelitt nå, så vil alt bli mørkt.

Jeg blir så trist over at kroppen min ikke fungerer. 

picture from bergdorf's store window NYC

Julaften

I år kolliderte jeg med julaften. 

Jeg ser for meg et crash der håret mitt virvler til alle  kanter og gavepapir flyr opp i luften sammen med følelser, tanker og hendelser i et ubeskrivelig kaos.

Jeg kom meg hjem til familien min. Hvem hadde trodd det. Ikke jeg.

For mindre enn to dager siden så jeg for meg en jul alene i leiligheten min sammen med pus. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare å reise hjem. Men jeg klarte det. Mye på grunn av støtte fra kjæresten min som trøstet meg når jeg panikkerte timer før avreise til gardemoen. 

Jeg leste kommentarene deres på mitt forrige innlegg. Jeg ble nesten helt stum når jeg leste. Dere er SÅ snille som bare sender meg noen ord. Og Vikkan som nevner meg i bloggen sin. Jeg har ikke ord jeg. Jeg vil svare dere så snart jeg har samlet meg litt. Vit at jeg ser på svarene deres som små julegaver.

 Jeg valgte å la meg intervjue i MAG (anonymt) fordi jeg ønsket fokus på hvor dårlig hjelpeapperatet er i dag for oss som sliter med en psykisk lidelse. Vi er så mange. Og vi er så mange som bare blir satt til å "klare oss selv". Jeg føler hjelpeapperatet nærmest stuer oss bort og ut av synet. Vi er jo ikke skadedyr. Vi fortjener hjelp vi også. Jeg håpet at ved å la meg intervjue av MAG kunne jeg nå ut til mange og 

si IKKE GI OPP 

Jeg vet julen kan bli en vanskelig tid for mange. Jeg håper allikevel at dere kan finne noen gode øyeblikk. Nyt en sjokoladebit. Les en god bok. Skriv en liste over alt du har lyst til å oppnå her i livet og si til deg selv at du ikke skal gi opp. 

Ønsker dere alle en God Jul. 

Kanskje 2009 bringer små mirakler?

picture unknown

et glass iskaldt hvitvin en iskald vinternatt.

Jeg var invitert til 1 julebord/30 årslag med kjæresten og en venninnekveld i dag. Jeg hadde vært spent lenge og nesten gruet-gledet meg. Jeg hadde håpet, da jeg ikke kommer meg ut av døren så tidlig grunnet angst,  så kunne jeg kombinere begge avtaler. En venninnedate her først. Så kunne vi møtt julebordet senere. Jeg foreslo dette for kjæresten min og håpet han forsto. Det gjorde han ikke. Han klikket. Vi sloss nesten. Han sa masse stygt. Jeg satt i sofaen og han sto. Øynene hans lynte. Han sa en veldig vond sak til meg og rev i sunn et skriv som betydde mye for meg. Ordene såret så mye jeg prøvde å slå.  Jeg sparket etter han.  Han dro meg ut av sofaen.  Jeg har blåmerker på albuene samt korsryggen. I dag er han så lei seg. Jeg også. Denne gangen overreagerte han. Jeg har overreagert andre ganger. Hvor er vi på vei? Jeg forstår man blir mye skuffet når man er sammen med en som har angst og ikke har mulighet til å bli med på alt mulig. Men i det siste har kjæresten min blitt så fryktelig sint på meg. Det skremmer meg. 

 Jeg er ikke klar for julen i hele tatt. Jeg har tatt meg et glass hvitvin og ser på pakkepapir som ligger dandert utover gulvet. Jeg vil så gjerne forklare til kjæresten min hvorfor jeg ikke klarer alt sammen. Men jeg klarer ikke det engang. Og nå er kjæresten på julebord. Jeg sitter hjemme. Alene.

Det er 4 dager til jul.

picture unknown

PS. Jeg lot meg intervjue i magasinet MAG som er ute nå. Artikkelen heter 'Mie (25) er trygdet UNG OG UFØR'. (Navn og alder er ikke korrekt). 

6 dager til jul.

Jeg sitter enda i morgenkåpe. En dokumentar om Eileen Gray ruller på nrk. Jeg føler meg litt som en gammel dame her jeg sitter og drikker kaffe. Jeg prøver å riste av meg marerittene jeg hadde forrige natt, hver natt. Kroppen min føles som kald betong. Det er nesten som jeg lurer på, om noen hadde kakket meg litt i hodet, kanskje hadde jeg bare smuldret opp og blitt borte? 

Julen nærmer seg og jeg prøver å tvinge tankene bort fra angst, depresjon og en evig kamp mot leger. Jeg prøver å ha litt fokus på hyggelige ting. Det er ikke helt lett, tankene er kaos. Julen bringer mange vonde minner for meg. Allikevel, skal jeg snike meg ut i julekaoset nå om få timer. Se etter litt gaver og unne meg noen gaver selv også. 

Det henger regn i luften. Ute er det mørkt,vått og kaldt. Det passer meg fint. Da kan jeg gjemme meg godt inne i en stor jakke og under en paraply. 

klokken 15.01: Jeg klarer ikke gå ut i dag heller. Jeg har grått og grått og grått nå. At det skal være så vanskelig å gå ut av døren? Kan jeg ikke bare slenge på meg noen klær og gå ut? Men det fungerer ikke slik. Kroppen skjelver. Jeg hiver etter pusten. Forbanna angst. Jeg har sjenket meg et glass rødvin og innsett at det går ikke i dag. I morgen er det 5 dager igjen til jul. Jeg får prøve på nytt da. 

 picture; unknown

tre nøtter til askepott

mine 3 juleønsker

* et tilbud om hjelp/ psykolog tilbud

*å kunne få sove en natt uten mareritt

* gode stunder i 2009 og fremover for alle trengende mennesker og dyr

picture from
Tři oříšky pro Popelku

mitt neste møte med fastlegen:

(min tolmodighet begynner å bli veldig tynnslitt)

i går. i dag. i morgen.

Jeg har krøllet meg sammen under et stort teppe. Jeg fryser over hele meg. Varmeovnen står på fullt. Ute er det iskaldt. Jeg liker litt at det er kaldt. Det får meg til å skjerpe meg. Jeg føler meg mer våken. Mer tilstedet.

Jeg klarer så vidt å få i meg noen matbiter om dagen. Det er ikke det at jeg ikke er sulten. Bare tanken på å lage seg litt mat får meg til å grøsse. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg orker ikke tanken på å tygge heller. Jeg tvinger i meg litt mat daglig samt jeg drikker masse kaffe og te. Det får holde. Inntil videre. Før så druknet jeg følelsene mine i mat. Slukte det jeg kom over til jeg sovnet i mitt eget utslitte meg. Dette har snudd rundt 360 grader den siste tiden. Jeg beveger meg sakte men sikkert mot å ikke kunne klare å ta vare på meg selv igjen. 

Jeg har også blitt mye dårligere. Angsten er så ille fortiden at jeg føler meg fanget i min egen kropp. Jeg sliter med å bevege meg rundt i min egen leilighet. Depresjonen tapper meg for alt av krefter. Allikevel, har jeg øyeblikk der jeg føler meg mer ”meg selv” og orker å gjøre litt. Være seg å gå en tur i parken med en venninne eller rydde litt hjemme. Dette svinger veldig. Jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving. Det blir håpløst å planlegge noe for meg. Jeg vet aldri når angsten ”lammer” meg. Dette gjør at jeg isolerer meg mer og mer. 

Jeg ligger også mer og mer i sengen. Noen netter sover jeg ingenting. Da ligger jeg i sengen med lukkede øyne og vrir meg. Jeg tør ikke stå opp. Angsten er så sterk at jeg ikke engang tør å røre meg. Andre netter sover jeg og sover jeg og klarer nesten ikke våkne igjen. Jeg kommer meg ikke ut av marerittene og bruker timer på å ”komme til meg selv” Hvis jeg etter hvert får stablet meg ut av sengen, kan jeg gråte så det rister. Kroppen skjelver. Jeg er livredd og utslitt. Jeg klarer rett og slett ikke å tenke eller fungere. Hvor lenge skal jeg måtte leve med denne sykdomsfølelsen i kroppen?

Legene mine jobber i mot meg! Problemstillingen er fortsatt at jeg ikke er ”syk nok” til å ha noe nytte av et kort opphold på en akuttpost. Jeg er heller ikke ”frisk nok” til å møte til alle forskjellige tider legene setter opp til meg. Det er ofte 3 uker eller 2 uker mellom hver time. Det har også drøyd opp til en måned og mer. Jeg trenger en trygg oppfølging. En rutine. Jeg blir utslitt av å bli kastet i mellom leger uten mål og mening. Bare det å sjonglere en fastlege som skal skrive sykemeldinger og en poliklinikk som ikke vet hvor de skal gjøre av meg får meg til å ville kaste opp. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg vil gå til en psykolog (jeg kan bli trygg på) kanskje 2 ganger i uken og jobbe mot å bli frisk.

Skal det virkelig være så vanskelig?

picture;unknown

onsdag

noen tanker:

Jeg har ødelagt hånden min. Uhell. Måtte sy. Og operere. Kommer kanskje aldri til å få følelsen igjen. 

Jeg skulle bare lage middag. 

Jobben min har også sagt opp kontrakten min på grunn av at jeg er blitt langtids sykemeldt. 

Legene jobber i mot meg. HVORFOR? Jeg blir gal. 

bilde; eget/ pencilin/ smokebleu)

motivasjon.

(jeg trenger det). 

picture from flickr

sliten. dag. natt.

picture ffffound

Jeg teller timer til morgendagen. II

I morgen venter en vanskelig dag. Jeg skal inn til 4. "vurderings" time på et behandlingssted. Jeg kommer til å nekte å gå der i fra, før jeg får fram at jeg må få hjelp snart. Jeg kan ikke la livet mitt falle fra hverandre mer. Jeg har enda et lite håp om å bli frisk. Jeg vet hvor fort dette lille håpet kan forsvinne. Slukne.

Vær så snill la meg ha et behandlingstilbud innen jul. Det er mitt største ønske.

Jeg teller timer til morgendagen. I

Går du din vei alene i natten?

Vil du ikke møte dagen?

Ikke vite hvor du skal.

Bare dyrke mørket.

Da går jeg med deg.
Jeg som kjenner natten.

Jeg vil dedikere diktet (over) til Vikkan og til alle andre der ute som sliter med vanskelige tanker og følelser. Diktet er skrevet av Jan- Ove Hansen

see more pictures here

.exhausted

i det siste har det virkelig vært svart rundt meg. 

jeg kan innrømme at jeg er livredd.

dagene mine smuldrer opp i uvissheter. 

 

picture