ute, i det fri

Pictures by Melvin Sokolsky

Det er ikke lenge siden jeg rev meg ut av marerittene som har holdt meg som en fange i natt. Jeg skalv som et aspeløv når jeg våknet. Heldigvis lå pusen min vedsiden av meg og han strakk potene sine forsiktig ut mot ansiktet mitt. Da slapp angsten. Hva skulle jeg gjort uten den lille?  Solen sender varme og lys inn i gjennom de lette, lyse gardinene i stuen. Det er noe litt skummelt med at det plutselig går mot sommer. Lenge, har jeg lengtet etter sol, men det går for raskt. Jeg er ikke klar enda. Man får en ekstra dårlig selvfølelse  når man sitter inne i solen. Å komme seg ut av leiligheten er blitt en kamp. 

Jeg er nesten sengeliggende fortiden. Det er ikke mye krefter igjen i denne kroppen. Hele uken har jeg forsøkt å komme meg ut, jeg har ting som må gjøres. Ting som ufrivillig utsettes og utsettes. 

I morgen skal jeg klare det. Jeg må klare det. 

bill merk. alenealenealenealenealenealenealene

 jeg trenger en hjelpende hånd fram og tilbake til legetimer og andre gjøremål. så vil jeg hvile. samle krefter til neste oppgave. jeg vil sette opp en timeplan over ting jeg kan gjøre i ukene. små ting; gå en tur, handle, slike ting som er vanlig for friske mennesker men som nesten tar livet mitt. jeg trenger hjelp til dette. en person/personer som kan være der som en støtte. 

derfor trenger jeg en støttekontakt. Jeg har ingen som har mulighet/ tid til å hjelpe meg. I hvertfall ikke hele tiden. Hadde en fryktelig vond samtale med legen i dag på telefon. Hun foreslo ting som for meg er helt uaktuelt. Herregud så alene og svak man kan føle seg. 

jeg vet jeg hadde vært kvitt en del angst og stress hadde jeg ikke hatt tusen ting som lå over hodet mitt som en mørk sky og forgiftet tilværelsen min. 

jeg er så lei jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. 

kanskje jeg skal sette inn kontaktannonse i avisen. "alene, pjuskete, livredd  men snill jente. søker person for hjelp til diverse daglige gjøremål som eks. du må hjelpe til med en rusletur med prat og kaffe, ledsager fram og tilbake til legetimer, butikken etc. må ha bil og være godhjertet".  nei, jeg må ikke spøke. Er bare livredd. Håper på å få en støttekontakt. får jeg det vil jeg klare å komme meg til terapi. det er en start. klarer man ikke gå regelmessig til terapi får man ikke noe ut av det. så jeg må på en eller annen måte klare å komme meg dit. 

dagene smelter sammen

picture ffffound

så mye smerte

Når jeg begynte å blogge var tanken å ikke kun bare skrive om hvordan jeg kommer meg igjennom dagene med depresjon og angst, men jeg ville også skrive om hendelser jeg har hatt før i livet. Vonde hendelser men også gode hendelser. Men ordene kommer ikke. Fortiden kjennes bare uvirkelig. 

Jeg har en legetime kl. 16.00. Jeg klarer nok ikke gå. Jeg har en liste med viktige ting som må gjøres. Men jeg klarer ikke. Det virkelig dreper meg. Jeg vil så gjerne, men jeg klarer ikke komme meg steder uten hjelp. Jeg vurderer om jeg må få meg en støttekontakt. Det føles så nedverdrigende at jeg har ikke ord. Jeg blir fylt med skam. Jeg er i midten av 20 årene og er helt avhengig av andre. Jeg må ha hjelp til å handle. Hjelp til å gå til legetimer, gå til postkassen for å poste viktige brev etc. Det er vel de alternativene jeg har. En støttekontakt eller innleggelse.  Jeg synes det er merkelig legene ikke har foreslått det. Men det er vel ventelister der og. 

Jeg har så mye bekymringer jeg føler jeg snart sprenger. 

Jeg prøver være sterk, holde en maske, ikke gi opp. Tårene presser. 

kokoo

ikke mer anti. dep. 75 mg efexor nå. snart 37,5mg (nå er det så lave doser jeg kjenner ingen virkning, må allikevel trappe ned langsomt så det ikke går helt rundt for meg).

jeg skulle ønsket legene hadde fortalt meg hvor vanskelig det skulle bli å slutte på disse medisinene. 

men jeg har gått på de altfor lenge og jeg er fortsatt ikke frisk, derfor prøver jeg nå en annen vei... 

er så lei av å ikke være meg selv.

tror jeg har fått en styrke med alderen

tiden vil vise

picture ffffound

grå dag

Jeg våknet gjennomsvett av mareritt. Slo opp øynene. Sovnet igjen. Våknet igjen. Og slik holdt jeg på en stund. Klokken var nådd 14.00 da jeg satte meg opp i sengen og nærmest tvang meg selv ut på gulvet og inn på badet. Planene for dagen, saker som skulle ordnes etc. måtte igjen utsettes.  

Den første tanken min i dag var; jeg vil bare dø. På hodeputen vedsiden av meg lå pus og jeg fikk lyst å pakke inn tankene mine i smerte og svelge de. Jeg støttet meg til dusjveggen når jeg dusjet. Alt kjentes tungt. Jeg kjenner virkelig på kropp og hodet at jeg har trappet ned på Efexor. Men det får bare være. Jeg skal av medisiner. Jeg sier til meg selv; hold ut. Hodet ditt vil regulere seg igjen. Jeg håper også kroppen min vil bli sterkere.

Dagen går med til å drikke kaffe på kaffe og lese bok. Og bekymre seg over alt som må gjøres. Og lure på hvordan jeg skal klare alt sammen når kroppen og hodet nekter å samarbeide.

Det som skremmer meg mest er at jeg nesten ikke er i stand til å ta vare på meg selv.

picture ffffound

i believe...

clichè.. 

men ekte.

Pictures ffffound

...

Jeg og kjæresten min klarer virkelig ikke å prate om noe som helst vanskelig. Jeg blir så trist. 

Den siste tiden har ikke vært lett og vi har hatt store krangler som har endt i dramaforestillinger uten like. Dramaforestillinger som sikkert hadde drevet de mest erfarne partnere fra hverandre. 

Hvis vi prater om noe vanskelig så stanger vi.  

Jeg er utslitt. Jeg vil bare legge meg på bakken og gråte. 

Helvete, men jeg vil jo fikse det, få han til å forstå meg, jeg vil forstå hans tankegang, 

være lykkelige sammen. 

Jeg føler meg veldig gammel ellers i livet, men når det kommer til kjærlighet føler jeg meg ung, naïv og livredd. 

Jeg kjenner jeg vil himle med øynene over meg selv. men egentlig ikke. Det er vondt å krangle med en person man elsker. 

picture ffffound

kill pill og annet knask

Dagens dagbok notat, noe rotete,hamret ned i sinne over medisiner. 

I dag våknet jeg opp (kl. 14.00) med noe som føltes som to sår til øyne og munnen full av lim. Jeg klarte ikke bevege meg ordentlig og brukte tid på å fomle meg ut til kjøkkenet for å helle ned et glass juice og lage meg en kopp kaffe. Jeg kjente meg dopa. Jeg forbannet legen som hadde tvunget meg til å prøve remeron en gang til. Jeg forbannet meg selv som ikke hadde klart å være sterk nok til å si nei! Legen mente jeg ikke kunne si med sikkerhet hvilken virkning dette legemiddelet ville ha på meg i dag. Jeg var tross alt medinisert annerledes før. Jeg ga meg og tok i mot resepten.

Og nå sitter jeg her å skjelver. Jeg klarte ikke å dusje før klokken 16.45. Det første jeg gjør hver dag er å dusje. Jeg klarer som regel ikke gjøre noe som helst uten å vite at jeg er nydusjet, ikke engang sitte i min egen stue. Det eneste positive med i dag er at det er siste dag i påsken. Og at jeg har fått bekreftet nok engang; piller er ikke alltid en lett vei ut!

Jeg har nå per i dag en psykiatriker som skal gi råd vedr. medisiner. En fastlege som skal ta seg av sykemeldinger og en psykiatriker som har meg til midlertidig terapi inntil jeg får plass hos en privatpraktiserende behandler som kan ha meg i langtidsterapi/ psykoanalyse. Jeg blir sliten av å løpe fra dør til dør. Jeg ser at legene er der for å hjelpe. Jeg har bare kjempet i så alt for mange år av livet mitt til å godta hva som helst lenger. Det er altfor mye fokus på medinisering i hjelpeapperatet. Jeg kan ikke godta det lenger.

De siste månedene har jeg trappet ned på Efexor, den eneste medisinen jeg har tatt kontinuerlig de siste årene. Efexor har hatt sine pluss og minus. Men jeg er lei av bivirkningene medikamentet gir. Efexor har gjort meg følelsekald, likegyldig. Men jeg ser ikke at dette har hjulpet meg til hvor jeg er i dag. Jeg er jo fortsatt sykemeldt i en evig karusell med noe jobbing for og så sykemeldes igjen. Jeg sliter på lik linje som før. Jeg vil ikke leve resten av mitt liv med en likegyldig væremåte uten fremgang. Så nå har jeg fått nok. Jeg er nå nede på 75 mg Efexor. Følelsene mine er opp og ned (ustabile) men det får bare være. Hodet mitt vil klare å regulere seg selv med riktig hjelp; terapi. Jeg skal også gjøre noe jeg ikke har vært flink til godta før; jeg skal ta tiden til hjelp.

Efexor er fryktelig vanskelig å slutte med på grunn av nye bivirkninger og det at jeg lenge har vært vant til dette lokket (på følelselivet) det har fungert som. Men det får jeg bare takle.

Remeron skal jeg i hvertfall ikke prøve mer. Jeg husker første gang de ga meg det. Det skulle hjelpe meg å sove sa de. Samtidig kunne det hjelpe ved å stabilisere humøret. Den gang gikk jeg på skole. Jeg tok en mye høyere dose Remeron enn jeg fikk forskrevet i dag. Jeg ble helt neddopet (jeg skulle ta medikamentet om kvelden) og våknet ikke før langt ut på kvelden neste dag. Øynene svidde. Jeg var karusell i hodet og følte skjelvinger og ubehag i kroppen. Jeg trampet tilbake til legekontoret og lurte på hvordan jeg skulle klare skolegang hvis jeg skulle ta disse? Jeg fikk beskjed om at "ubehaget" ville forsvinne etterhvert. SÅ jeg fortsatte å ta tablettene. Jeg døpte Remeron 'kill pill' Ubehaget forsvant ikke. Jeg sluttet på de.

Jeg har nå fått bekreftet for 2. gang at Remeron ikke er for meg. Jeg tok den minste dosen 15mg (halv dose). Aldri mer kill pill.

Kanskje, en dag, vil hele medisinhelvete være gamle minner...

vodka on rocks

Jeg sitter og tar små slurker av et glass vodka med isbiter. Ute skinner solen...

Pus har kommet å lagt seg ved siden av meg. Det er akuratt som han lurer på hvorfor jeg ikke blir med ut på verandaen i den fine solen? Jeg som har kjøpt nye verandamøbler og alt? Men jeg tør ikke. Jeg orker ikke. Solen virker nesten fiendtlig på meg disse dagene. Pus er ute på verandaen i hvertfall (det er slik han ikke har mulighet for å hoppe ned) . Det regnet i dag tidlig. Jeg bannet nesten svakt når det sluttet å regne. Jeg ønsker meg regn disse forbanna ensomme dagene. 

Mange sitter ute og påskepilser. Jeg sitter inne og prøver å holde følelsene i sjakk. Det verste er at jeg har jo faktisk muligheter til å gjøre ting hvis jeg bare hadde klart det. Jeg er jo blitt helt invalid på grunn av angsten! 

Så hva foregår i mitt lille rare hodet om dagen? Jeg irriterer meg over vintage lysekronen jeg aldri får hengt opp (jeg er besatt av å gjøre det koselig i mitt lille fengsel, selv om det tar evigheter) Jeg stresser over legetimer, over kroppen min som er helt visnet bort (det er et ork å gå ut for å hente posten), over mørke tanker det ikke nytter å skyve bort... 

Jeg skal prøve å vaske litt. Jeg spyr nesten av tanken. Jeg er så sliten. Men orker ikke at leiligheten skal støve ned heller. 

Vodkaen hjelper heldigvis på humøret. Litt. Jeg kjenner litt sinne. Og sinne betyr krefter. 

kl. 22.27

jeg angrer bittert på at jeg ikke hentet ut sovetablettene mine legen tvinger på meg. jeg trenger de. en av de, så hadde jeg sluppet all denne smerten, angsten og de vonde tankene om kveldene. 

da hadde jeg sovet nå. ikke sittet her som en skjelvende patetisk ensom stakkar. jeg har så vondt jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg får legge meg. heller ligge i sengen med lukkede øyne enn å sitte oppe. jeg forstår virkelig ikke at smerte kan gjøre så jævli vondt. det svartner nesten. man vil skrike, dra ut håret sitt, gråte og drepe. ingen mulighet for å få utløp. helt alene. må bare takle det. 

påske.

For ikke så mange dager siden fikk jeg i et lite øyeblikk, håp for sommeren, for framtiden. Jeg smilte og kjente håp! Det varte kun et lite øyeblikk. Før jeg engang rakk å fordøye dette, opplevde jeg nye vonde hendelser. Hendelser forårsaket av mennesker som står meg nerme. Faen ta. Kroppen min tåler ikke mer drama.

Hver gang jeg ønsker å forlate dette livet får jeg dårlig samvittighet ovenfor katten min. Den gir meg alltid en evig kjærlighet. Jeg gjør alt for å ikke gi opp nå. Det er meg og pus. 

picture ffffound

still going

Jeg er livredd fortiden og klarer ikke samle tankene. 

Jeg forstår veien foran meg er lang. Hvordan skal jeg klare å overleve all smerte, frykt og motgang? 

Jeg vil så gjerne være lykkelig!

Jeg føler meg liten. Liten og livredd.

picture ffffound