mandag 13. april 2009

kill pill og annet knask

Dagens dagbok notat, noe rotete,hamret ned i sinne over medisiner. 

I dag våknet jeg opp (kl. 14.00) med noe som føltes som to sår til øyne og munnen full av lim. Jeg klarte ikke bevege meg ordentlig og brukte tid på å fomle meg ut til kjøkkenet for å helle ned et glass juice og lage meg en kopp kaffe. Jeg kjente meg dopa. Jeg forbannet legen som hadde tvunget meg til å prøve remeron en gang til. Jeg forbannet meg selv som ikke hadde klart å være sterk nok til å si nei! Legen mente jeg ikke kunne si med sikkerhet hvilken virkning dette legemiddelet ville ha på meg i dag. Jeg var tross alt medinisert annerledes før. Jeg ga meg og tok i mot resepten.

Og nå sitter jeg her å skjelver. Jeg klarte ikke å dusje før klokken 16.45. Det første jeg gjør hver dag er å dusje. Jeg klarer som regel ikke gjøre noe som helst uten å vite at jeg er nydusjet, ikke engang sitte i min egen stue. Det eneste positive med i dag er at det er siste dag i påsken. Og at jeg har fått bekreftet nok engang; piller er ikke alltid en lett vei ut!

Jeg har nå per i dag en psykiatriker som skal gi råd vedr. medisiner. En fastlege som skal ta seg av sykemeldinger og en psykiatriker som har meg til midlertidig terapi inntil jeg får plass hos en privatpraktiserende behandler som kan ha meg i langtidsterapi/ psykoanalyse. Jeg blir sliten av å løpe fra dør til dør. Jeg ser at legene er der for å hjelpe. Jeg har bare kjempet i så alt for mange år av livet mitt til å godta hva som helst lenger. Det er altfor mye fokus på medinisering i hjelpeapperatet. Jeg kan ikke godta det lenger.

De siste månedene har jeg trappet ned på Efexor, den eneste medisinen jeg har tatt kontinuerlig de siste årene. Efexor har hatt sine pluss og minus. Men jeg er lei av bivirkningene medikamentet gir. Efexor har gjort meg følelsekald, likegyldig. Men jeg ser ikke at dette har hjulpet meg til hvor jeg er i dag. Jeg er jo fortsatt sykemeldt i en evig karusell med noe jobbing for og så sykemeldes igjen. Jeg sliter på lik linje som før. Jeg vil ikke leve resten av mitt liv med en likegyldig væremåte uten fremgang. Så nå har jeg fått nok. Jeg er nå nede på 75 mg Efexor. Følelsene mine er opp og ned (ustabile) men det får bare være. Hodet mitt vil klare å regulere seg selv med riktig hjelp; terapi. Jeg skal også gjøre noe jeg ikke har vært flink til godta før; jeg skal ta tiden til hjelp.

Efexor er fryktelig vanskelig å slutte med på grunn av nye bivirkninger og det at jeg lenge har vært vant til dette lokket (på følelselivet) det har fungert som. Men det får jeg bare takle.

Remeron skal jeg i hvertfall ikke prøve mer. Jeg husker første gang de ga meg det. Det skulle hjelpe meg å sove sa de. Samtidig kunne det hjelpe ved å stabilisere humøret. Den gang gikk jeg på skole. Jeg tok en mye høyere dose Remeron enn jeg fikk forskrevet i dag. Jeg ble helt neddopet (jeg skulle ta medikamentet om kvelden) og våknet ikke før langt ut på kvelden neste dag. Øynene svidde. Jeg var karusell i hodet og følte skjelvinger og ubehag i kroppen. Jeg trampet tilbake til legekontoret og lurte på hvordan jeg skulle klare skolegang hvis jeg skulle ta disse? Jeg fikk beskjed om at "ubehaget" ville forsvinne etterhvert. SÅ jeg fortsatte å ta tablettene. Jeg døpte Remeron 'kill pill' Ubehaget forsvant ikke. Jeg sluttet på de.

Jeg har nå fått bekreftet for 2. gang at Remeron ikke er for meg. Jeg tok den minste dosen 15mg (halv dose). Aldri mer kill pill.

Kanskje, en dag, vil hele medisinhelvete være gamle minner...





2 kommentarer:

Camilla sa...

Jeg gikk også på Remeron en periode, men det varte ikke så lenge, for å si det slik. Bare en bitteliten dose gjorde at jeg sovnet greit om kvelden (i stedet for å ligge og vri meg i fire timer), men jeg våkna jo aldri igjen, jeg kunne sove 20 timer uten stans. Det er en forferdelig medisin når den virker sånn, hvis man har tenkt å bruke livet sitt til noe annet enn å sove.

smokebleu sa...

jeg må nesten smile for jeg vet absolutt hva du mener! uff a meg. legene burde virkelig være mer obs på å informere om bivirkninger.