chère friends

Kjære bloggvenner! 

Tusen takk for alle de fine kommentarene på forrige innlegg. Dere er GODE, SNILLE og SØTE mennesker! I dag drømmer jeg meg helt bort. Været ute er guffent og jeg skulle ønske det var sommer. Jeg skulle ønske jeg bodde på et landlig sted i Frankriket. Jeg skulle ønske jeg lå i en vakker hage, leste en nydelig bok og at livet var en lek. Jeg liker det litt klisjè og sukkersøtt av og til:) Og hvor fantastisk er det ikke å kunne rømme litt fra virkeligheten ved bare å drømme seg bort? 

Jeg ville bare si tusen tusen takk for varme kommentarer! 

picture ffffound

be back in a while

Det kommer til å bli mange tunge kvelder fremover. 

Kjæresten min har gått i fra meg. 

Jeg har ikke fått utbetalt sykepenger på 2 måneder grunnet slurv fra NAV

Jeg er enda ikke i noe fast behandlingsprogram

Jeg er SÅ lei av å kjempe

Jeg kjenner meg svakere enn noen sinne. 

picture ffffound

hjemme (alene)

Denne dagen har jeg hastet rundt fra møbelbutikk til møbelbutikk med en venninne som står meg veldig nær. Med henne kan jeg le selv om livet mitt stort sett er mørklagt. Leiligheten min (jeg flyttet inn forrige sommer 2008) begynner endelig å bli varm og koselig. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor viktig det er for meg å kunne trives i et hjem.

Det er så mye som skjer fortiden at jeg har ikke tid til å engang tenke. Jeg begraver meg i interiørblader og later som alt ”det andre” ikke skjer (leger, depresjon, mørke tanker og redsel) Jeg prøver å tvinge igjennom positive tanker. For bare et år siden enset jeg ikke gleden i for eksempel å dekorere eller å lese, eller bare det å ta en kaffe med en venninne. Jeg lå ukesvis i sengen til leger sto på døren og truet med å sparke den inn sammen med politiet. Gudene vet hvordan de fant ut  at jeg var i så dårlig forfatning.

Jeg er veldig ustabil fortiden. Selv om jeg kan le med en venninne og ha fantastiske stunder med kjæresten, så faller jeg ned i dyp sorg og redsel så raskt jeg virkelig trekker pusten. Senest i sommer var jeg så svak at jeg trodde jeg igjen hadde nådd den ultimate bunnen. Jeg er fortsatt på bena.

Jeg har enda ikke rukket å fordøye forrige legetime. Neste time venter rundt hjørnet, førstkommende mandag. Jeg klager over at alt tar tid i min verden men i virkeligheten henger jeg ikke med...

PS
Jeg leser kommentarene deres og de VARMER ! Jeg svarer etter langt om lenge. Slik fungerer alt for meg om dagene. Bare det å skrible ned noen ord kan være en bragd.

dagene fortsetter

this day suck

drawing by marc john

søn. 18 jan.

Det laver ned med snø på Østlandet i dag. Jeg og en venninne var ute å gikk en lang ettermiddags tur med hunden hennes. Skog, snø og prat langs landeveien. Å kunne le, føle snø mot ansiktet og puste inn litervis med frisk luft. Jeg får lyst å ramme inn den følelsen og henge den opp på veggen.

Jeg vet hvordan det er å være ute en vinterdag og ikke ense noe rundt en. Man kjenner ikke kulde eller snø. Alt er bare mørkt, likegyldig og numment. Jeg har vært der, mange ganger, død innvendig, likegyldig og ute av stand til å føle. Jeg er livredd for å havne så langt ned igjen. Hva er det verste som kan skje når man allerede har vært på bunnen sier man. Da er det vel bare en vei opp igjen? Men å orke å klatre samme stige gang på gang? Jeg har ingen svar.

Jeg har åpnet en kald pils. Jeg tenkte se en krim på tv før jeg legger meg. Bekymringene ligger fortsatt strødd fremfor meg, selv om jeg har klart å krysse ut noen. Jeg legger de vekk til morgendagen.

picture by tim walker

ps. jeg leser kommentarene deres. de varmer. tusen tusen takk. jeg svarer dere litt etter litt. jeg vet ikke om dere leser svarene jeg kludrer ned etter langt om lenge men vit jeg setter pris på kommentarene. Dere er gode mennesker.

URO

Igjen er det kveld. Jeg sitter i stuen. 

Jeg føler at mørket nærmest presser seg inn igjennom vindusrutene. 

En gulvlampe i det ene hjørnet lyser svakt opp, kaster skygger utover parketten. Jeg vet jeg må sove snart, men bekymringer holder meg våken. 

Setningen  'Jeg klarer ikke mer'  står på repeat i hodet mitt. 

Jeg prøver allikevel å holde fast i enkle drømmer.

picture

angst

'Why do we trust one another so little? I know there must be a reason, but still I sometimes think it's horrible that you find you can never really confide in people, even in those who are nearest to you'. 

Anne Frank

picture

If I had Balls... ...They Would Be Bigger Than Yours (sier Margit 97 år)

Kjære alle som har sendt meg kommentarer i det siste. Jeg er så takknemlig. Vit at bare et lite hei varmer. Jeg har enda ikke kommet meg hjem til leiligheten min i Oslo. Men i dag er dagen jeg skal reise. Jeg sitter å drikker kaffe og må snart begynne å pakke litt. 

Jeg vil presentere en blogg for dere som er helt fantastisk; If I Had Balls... ... They Would Be Bigger Than Yours. Det er en 97 år gammel dame som skriver om livet sitt på denne bloggen. Jeg vet nesten ikke om det er sant, at en dame på 97 år er i stand til å blogge. Men det gjør ingen ting. Det er veldig verdt å lese! Jeg velger å tro hun er sann jeg.  

Jeg skal nå manne meg opp til å reise. Katt og koffert og kaos venter.  I morgen begynner "hverdagen". Jeg har en legetime og vil antakeligvis få svar på om jeg vil få psykologhjelp eller om jeg er blitt satt opp på flere ventelister. 

Morgendagen vil vise. 

oh my

kun få dager til jeg skal tilbake til leiligheten min. 

jeg holder tungen rett i munnen.

jeg prøver å ikke tenke for mye.

picture ffffound

know, I am still alive

Jeg er igjen på hjemlige trakter etter et besøk hos kjærestens familie i romjulen/ nyttår. Jeg har sagt ja til å se etter min kjære morfar en uke, som bor hos min mor under vintermånedene. Min mor er på foretningsreise. Jeg farter nærmest rundt som en frisk person fortiden. Frisk er jeg så absolutt ikke og nå er jeg nær bristepunktet av hva jeg klarer.

Tusen Takk til alle som sender varme kommentarer. Jeg vil svare så snart jeg klarer. Jeg tenker på dere også. Og jeg forbanner meg over legesystemet som ikke er bra nok. Det er skremmende at mange av dere også møter veggen i stedet for en hjelpende hånd.

Jeg skrev for en stund siden at jeg lurer på hvor jeg skal begynne i det nye året. Jeg har fortsatt ikke blitt så mye klokere men jeg vet jeg må få til et fastlegebytte. Jeg tror jeg har vært VELDIG uheldig med fastleger etter jeg flyttet til Oslo. Er det så dårlig rundt hele landet?

I dag ligger jeg rett ut. Jeg har gått tom for medisinene jeg tar; Efexor. Hopper du over en dag på denne medisinen, eller velger en å brått stoppe å ta de, blir en fryktelig dårlig. Jeg har aldri vært borte i verre faktisk. Man må trappe ned over tid hvis man skal slutte på disse, og selv ikke det er lett. I går ringte jeg fastlegekontoret jeg hører til i Oslo. Jeg ba pent om de kunne fakse en resept på Efexor til apoteket der jeg befinner meg nå. Dette lovet de å få til. Dette klarte de ikke. Jeg hadde en grusom natt forrige natt og jeg ringte til de på ny i dag tidlig. Jeg ringte og ringte. Ingen svar. Tilslutt var det en dame som svarte. Igjen lovet de å fakse over resepten med engang. Det tok 6stk. telefonsamtaler i alt før legekontoret klarte å gjøre det riktig. Først fakset de over resepten uten underskrift fra legen. Så fakset de over resepten uten å notere på ikke generisk bytte, noe jeg presisterte var veldig viktig de ikke glemte samtlige ganger jeg snakket med dem. Det tok 6stk. telefonsamtaler i alt for å få legekontoret til å fakse over en resept til et apotek, underskrevet av lege og merket ikke generisk bytte. Skal det virkelig være så vanskelig? Til og med dette apoteket hadde brukt tid på å ringe til legekontoret mitt (3 ganger) samt fakse tilbake med spørsmål og skriverier. De fikk ikke noe respons. Ikke så rart, det er vanlig å sitte å vente på svar i minimum 10 minutter hvis legekontoret mitt i det hele tatt svarer.

Dette fastlegekontoret skal være anerkjent i Oslo. Jeg har opplevd de mest utrolige ting hos dette stedet. Jeg må finne en ny fastlege. En dyktig fastlege. En fastlege som kan lytte og er villig til å hjelpe. Hvor i all verden kan jeg finne han/hun?

Jeg fikk tak i medisinene tilslutt. Jeg føler meg litt bedre. Jeg håper jeg er på bena igjen i morgen.


picture flickr

2009- Woke up and wished that I was dead

Jeg vil så gjerne at dette året skal bli et bra år,  men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne..

picture flickr