Det laver ned med snø på Østlandet i dag. Jeg og en venninne var ute å gikk en lang ettermiddags tur med hunden hennes. Skog, snø og prat langs landeveien. Å kunne le, føle snø mot ansiktet og puste inn litervis med frisk luft. Jeg får lyst å ramme inn den følelsen og henge den opp på veggen.
Jeg vet hvordan det er å være ute en vinterdag og ikke ense noe rundt en. Man kjenner ikke kulde eller snø. Alt er bare mørkt, likegyldig og numment. Jeg har vært der, mange ganger, død innvendig, likegyldig og ute av stand til å føle. Jeg er livredd for å havne så langt ned igjen. Hva er det verste som kan skje når man allerede har vært på bunnen sier man. Da er det vel bare en vei opp igjen? Men å orke å klatre samme stige gang på gang? Jeg har ingen svar.
Jeg vet hvordan det er å være ute en vinterdag og ikke ense noe rundt en. Man kjenner ikke kulde eller snø. Alt er bare mørkt, likegyldig og numment. Jeg har vært der, mange ganger, død innvendig, likegyldig og ute av stand til å føle. Jeg er livredd for å havne så langt ned igjen. Hva er det verste som kan skje når man allerede har vært på bunnen sier man. Da er det vel bare en vei opp igjen? Men å orke å klatre samme stige gang på gang? Jeg har ingen svar.
Jeg har åpnet en kald pils. Jeg tenkte se en krim på tv før jeg legger meg. Bekymringene ligger fortsatt strødd fremfor meg, selv om jeg har klart å krysse ut noen. Jeg legger de vekk til morgendagen.
picture by tim walker
ps. jeg leser kommentarene deres. de varmer. tusen tusen takk. jeg svarer dere litt etter litt. jeg vet ikke om dere leser svarene jeg kludrer ned etter langt om lenge men vit jeg setter pris på kommentarene. Dere er gode mennesker.
ps. jeg leser kommentarene deres. de varmer. tusen tusen takk. jeg svarer dere litt etter litt. jeg vet ikke om dere leser svarene jeg kludrer ned etter langt om lenge men vit jeg setter pris på kommentarene. Dere er gode mennesker.
8 kommentarer:
Så koselig at du fikk gått deg en tur ilag med ei venninne. Det er en god følelse å gå turer ilag med venner/familie, å kunne kjenne sèen dale ned over ansiktet samtidig, å faktisk klare å nyte det er bare en heelt fantastisk følelse! Som regel er det vel de som har slitt/sliter som lærer seg å sette pris på sånne ting. Ting som ikke lengre er en selvfølge.
Jeg forstår deg når du skriver om å klatre opp samme stige gang på gang. Får man liksom aldri den belønningen man er fortjent etter slitet, slik at man kan holde seg oppe? For din del vil jeg tro (eller jeg vet) du skulle hatt belønning for lengsiden. En hjelpende hånd fra en psykolog.
Det er mange her inne i hvertfall som støtter deg. Selv om jeg ikke kjenner deg så tenker jeg på deg hver dag. Legg vekk bekymringene i kveld. Koble det helt ut og nyt filmen. Du fortjenter ett pust i bakken, virkelig!
Jeg har lest svaret du skrev til kommentaren min lengre ned på siden, å det var koselig :) En stor varm hilsen og klem fra meg!
Hei. Jeg leste om deg i Mag i går og jeg kjente meg sånn igjen!
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..
Jeg har vel egentlig vist lenge at jeg hadde et problem, men jeg innså det ikke før jeg leste om deg..
ja min beste..d var fantastisk å gå tur..vi er jo litt søte og ikke minst morsome der vi gikk.uten å gå mere inn på d:) syntes du er flink jeg vennen..sammen skal vi klare å møte hver eneste dag..sammen skal vi lbi sterke:)
du er min beste for alltid...stor klem
Kjære Theres. Det er som du skriver, man lærer seg å sette pris på vakre/ gode ting kanskje enda mer når man har slitt og vært langt nede. Det er det viktig å ta til seg. Jeg leser bloggen din, men jeg er elendig til å kommentere fortiden, da jeg er så sliten. Jeg synes ihvertfall du gjorde riktig i å reise hjem. Du virker som et veldig flott menneske. Skolen kan vi ta senere:)
En varm hilsen tilbake
Kjære anonym! Hvis jeg kan gi et råd er det å si det til noen du kjenner og stoler på? Hvis det ikke går (for meg holdt jeg lenge alt skjult for alle) så gå til fastlegen din! Fortell han/hun at du sliter! Jeg vet ikke hvor gammel du er men er du i skole kan du kanskje gå til rågiveren der? Der vil du også kunne få råd. Jeg sender deg en kjempe klem. Lykke til! Skriv gjerne tilbake hvordan det gikk? :))
kjære vennen min som var med å gikk tur:)
stor klem til deg også! vi skal prøve å gå mange turer fram i mot sommeren. takk for at du er glad i meg selv om jeg er super deppa til tider og avlyser alt mulig i ett sett.
Hei jeg har snakket med fastlegen min, og har begynt å gå dit en gang i uka for å snakke. Har også sagt det til læreren min, og et par gode venner. Har ikke nevnt noe til familien min..Vet ikke hvordan jeg skal si det, men det er jo ikke sikkert de trenger å vite noe heller.
kjære anonym! jeg skriver et lite svar her selv om det er et sent svar. bra du har klart å rekke ut en hånd til fastlegen din. jeg håper du kan åpne deg opp for familien din også, men jeg vet ikke hvordan de er? hvordan de ville tatt det? Jeg synes du skal forsøke å fortelle det til de:) jeg håper de er gode mot deg:)
klem
Legg inn en kommentar