skogen

Jeg har alltid elsket skog og natur! For meg har skogen vært et herlig fristed under vanskelige stunder. Det kjennes lettere å puste når man trasker turer over stubber og kvister, med trær som ruver på alle kanter og skjuler ekorn og fugler som kvitrer hemmeligheter til hverandre. Jeg er faktisk så glad i skogen at jeg kan rulle meg i glede i duften av bark og mose. Allikevel er det ikke blitt mye skogsturer på meg etter jeg flyttet til hovedstaden. Det (!) må jeg forandre på. Jeg har veldig tro på at natur kan lege mange sår. 

Dessverre møter jeg også skogen i drømmene/ marerittene mine. Jeg møter da skogen ikke som et befriende sted, men et grusomt mørkt sted. Jeg løper og løper og løper med et eller annet etter meg. Jeg vet jeg må klare å nå et visst punkt, da er jeg trygg. Men det som er etter meg tar meg snart igjen. Blodsmak i munnen, melkesyre i muskler og gjerne skadet springer jeg alt jeg har! Før jeg når det "trygge punktet" tumler jeg inn i en annen verden og marerittene fortsetter der. 

Før sprang jeg mye! Jeg elsket å springe og fikk tømt meg for all smerte igjennom løpingen. Jeg har igjen begynt å løpe. Og etter dette, har marerittene mine ved at jeg løper igjennom skog blitt borte. Rart! Nye mareritt flettes inn i hverandre men jeg har ikke drømt en eneste drøm om febrilsk løp igjennom skog med døden etter meg etter jeg har gjenopptatt løpingen! Marerittene mine endrer seg. 

picture unknown


Rettelse/ oppdatering!
Forrige natt løp jeg fortsatt for livet i et ganske "nytt" mareritt som hoppet fra en hendelse (verden) til en annen. Jeg nådde en bakke i lysningen/begynnelsen av en skog. Jeg forsøkte å klatre opp i trærne for trygghet! Det "farlige" nådde meg igjen før jeg klarte å komme meg til trygghet (jeg pleier som regel aldri å få se hva som jager meg i drømmene) Det var et grusomt dyr, en slags øgle/ dinosaur, den pustet meg i ansiktet og jeg lå helt stille. Så kjørte den en slimete lang grå tunge ned igjennom halsen min. Jeg kunne kjenne tungen treffe magesekken. Denne gang våknet jeg av skrekk. Det har skjedd nå 3 netter på rad. Plutselig har jeg begynt å våkne i fra marerittene. 
Mye endrer seg. 

Et sted i hodet mitt, er det klarhet om at 'det var bare et mareritt'.  Marerittene mine er så grusomme at de kan ikke være virkelige, et sted i drømme forstår jeg det, jeg farer inn og ut av verdener, "fantasti" verdener der jeg opplever grusomme hendelser. 

Når jeg våkner, er jeg tappet for krefter. Kroppen min er utslitt etter natten. Selv om det er mareritt så opplever kroppen og deler av hodet mitt alt som at det var virkelighet. Jeg går rundt og føler at jeg har ikke sovet et øyeblikk. Jeg har bare slitt meg ut "et annet sted". 

Jeg fungerer ikke uten søvn og jeg klarer ikke å sove normalt! 

Hvor lenge skal jeg orke dette? JEG FÅR IKKE HJELP! Ingen ting fungerer! Ikke engang de sterkeste sovetabletter fjerner marerittene mine. De gir meg bare en solid hangover dagen etter. Jeg har prøvd alt! 

Så natt etter natt tortureres jeg.

Jeg husker ikke en eneste natt jeg har sovet godt. Jeg har hatt mareritt siden jeg var bitte liten, men når jeg var yngre hadde jeg mer krefter i løpet av dagen selv om jeg var utslitt etter mareritt. 

Jeg lurer på om det finnes andre der ute som har det likt meg. Som ikke sover godt en eneste natt. Som er så sliten i løpet av dagen på grunn av nettene at livet deres blir ødelagt.  

Jeg sitter her i fengselet mitt dag ut og dag inn og ønsker å være frisk/ å kunne gjøre ting. Men det er umulig. Jeg har ingen krefter/ bare smerter. 

sol ute.. skygger inne..

Solen steker ute i dag. Jeg hører latter og prat fra gateplan (verandadøren min er åpen). En gatemusikant sitter borte på hjørnet og spiller trekkspill. 

Jeg vil ned til aker brygge, bestille hvit vin,& reker, og nyte sol! Jeg vil møte venner og kjæreste. Men jeg har ikke sjangs! Jeg eier ikke overskudd og angsten holder strupetak på meg. Depresjonen legger meg virkelig rett ned i bakken på slike dager som dette. Hvorfor f*** kan jeg ikke bare fungere? Hvor kommer redselen og angsten fra? Hvorfor klarer den å kontrollere meg? 

Jeg merker det begynner å slite hardt på kroppen med alt dette "nye" (gamle) jeg føler etter jeg sluttet med efexor. Alle følelser er unormalt sterke og de svinger i et voldsomt tempo. 

Ikke hør på de negative tankene sier jeg til meg selv. Ikke la deg knekke. Hold ut! Det kan og vil bli bedre. Men jeg vet ikke om jeg tror på det. 

Vaske og trene står på planen min. Med noen kaffepauser og interiørblad lesing innimellom. Hvitvin, latter og aker brygge får vente til en annen dag. 

prioriteringer.

Jeg kommer aldri til å klare å "kose" meg 100 % så lenge jeg ikke er under utdannelse, har en jobb (klarer meg selv økonomisk) eller jobber hardt for å bli frisk (møter til lege besøk etc). 

Jeg skulle ønske NAV hadde et slags system der de kunne "straffe" snylterne. For det er dessverre alt for mange som får trygd grunnet "sykdom" og så er de ikke syke. Og så har vi de som er syke men de er ikke SÅ syke som de sier at de er. 

Jeg forstår ikke at noen prioriterer "gøy"over dette å faktisk kjempe for å bli frisk. Kjempe ved å holde et strengt regime med å møte til behandlinger (klarer man ikke møte kan man søke om opphold på et behandlingssted). Hvis man klarer å feste, reise, løpe på kafe støtt og stadig (rett og slett kjøre et sosialt skjema med opp til flere avtaler og planer hver dag) så klarer man OGSÅ studere/ jobbe. 

Jeg forstår ikke prioriteringene til mennesker!! Skammer de seg ikke? Jeg ønsket NAV kunne innføre en slags kontroll på hver eneste som mottar trygd. En jern kontroll! NAV burde ha fri tilgang til bankkonto opplysninger ( det er mange som får penger i tillegg til trygd men som ikke oppgir det). NAV burde også hente inn månedlige strenge, lege vurderinger (det finnes for mange sløve leger som lar seg lure trill rundt).

Selv legger jeg "gøy" på vent! Jeg jobber hardere hardest for å bli frisk. Da jeg vet  (! :) ) med meg selv at jeg gjør alt jeg kan klarer for å bli frisk tillater jeg meg selv å ha noen hyggelige stunder med kjæreste/ venner etc når jeg har overskudd. Men jeg lar ikke "kos" gå ut over behandlingen min mot å bli frisk.

 Jeg har møtt på en del nav snyltere i mitt liv som ikke vet at jeg sliter, og de har alle fortalt meg om hvordan de utnytter nav. Jeg prøver å ikke irritere meg over andre, men herregud jeg kan bli frustrert! Tømmer det ut her jeg:)

null sikt

Været er ganske merkelig om dagen. Kan det skyldes vulkanutbruddet som nylig var på Island? Mørke tunge skyer ligger truende over Oslo by. Allikevel skinner solen. Ikke er det minusgrader. Allikevel snødde det i stad. Er det aske i regn/snø fnuggene? Pusen min ligger å soler seg ute på verandaen. Han nyter livet til det fulle. Min lille elskling.

Jeg sitter inne, klamrer meg rundt kaffekopp nummer ??? . Angsten sitter i meg 24/7 nå. Jeg har tusen ting jeg ønsker å gjøre. Men jeg klarer det ikke. Jeg sitter stille å kjemper mot smerten som river og sliter i meg. Det er som om noe legger et strupegrep på meg hvis jeg prøver å gjøre noe. Hvorfor f*** kan jeg ikke bare klare å gjøre normale ting som for eksempel å ta en kafe tur sammen med noen jeg er glad i? Prøver jeg meg ut i verden kjennes det ut som at jeg skal falle sammen og dø. Kroppen stopper rett og slett opp. Jeg får fysisk ubehag i kroppen hvis jeg anstrenger meg det minste. Ubehag hørtes veldig mildt ut. Det gjør rett og slett så vondt i sjel/ kropp at jeg er sikker på at nå må vel hjertet stoppe. Det gjør SÅ SINNSYKT VONDT! Å DET gjør meg deprimert. 

Jeg ER deprimert fordi kroppen min IKKE fungerer. Fordi jeg ikke fungerer. Jeg hadde vært glad hadde jeg bare fungert! Jeg tror ikke jeg er deprimert fordi jeg har vært gjennom en del helvete. Jeg tror depresjonen kommer FORDI jeg ikke klarer å leve/ fungere ! Kjenner jeg blir snurrete av dette. Jeg er et stort kaos. Hva er årsaken til at jeg ikke fungerer? Kommer jeg aldri til å finne ut av det? 

Å gå i terapi kjennes bare vanskelig om dagen. Jeg finner ikke ut av noe som helst. Jeg vet ikke om psykiateren er like forvirret som meg. Eller om hun har en sikt inne i alt kaoset mitt. Jeg får spørre henne i morgen. 

det er VÅR!

picture unknown

Tidligere i dag  skrev jeg et langt og følelseladet innlegg om at jeg vil DØ hver eneste dag. Jeg la det ut. Så slettet jeg det igjen. Jeg er fryktelig negativ fortiden. Ikke så rart, smertene spiser meg opp. Men så fant jeg dette søte bildet og legger ut dette i stedet. En søt liten tass som titter opp fra lass med vinter snø. 

Det er vår! Jeg elsker jo våren.  

jeg får ikke sove ( innlegg nr. XXX om søvnproblemene mine)

klokken er 03.10.  øynene mine svir. jeg er trøtt. allikevel får jeg IKKE sove. 

jeg er tørst. jeg har vondt i nakken. 

vinduet på soverommet står på gløtt, (det skal jo hjelpe med avkjølt soverom. jeg vurderer sterkt å sette vinduet opp på vidt gap. ikke fordi jeg er varm, men fordi jeg har følelsen av å bli kvalt (takket være angsten).  nå har jeg stått opp for å hente meg vannglass nummer ???  

tørsten slukkes ikke. jeg kan drikke og drikke og drikke og da må jeg klart tisse og tisse og tisse

derfor, må jeg stå opp å gå på badet hele tiden! 

jeg har hodepine! fordi jeg er trøtt. og IKKE får sove. 

stillheten rundt meg holder pusten.  den hvisker om meg, "flipper hun (som  altså er meg) ut i natt mon tro? eller holder hun ut videre inn i de evigløse søvnløse håpløse nettene?" 

fortsettelse følger...

Fortæl mig om håbløshed, din, og jeg vil fortælle dig om min

Wild Geese by Mary Oliver (Dream Work) 

Vilde Gæs

gjendiktet av Jens Mikkelsen

Du behøver ikke at være dygtig.

Du behøver ikke at gå på dine knæ

hundrede mil gennem ørknen, angrende.

Du skal bare lade det bløde dyr i din krop

                      elske hvad det elsker.

Fortæl mig om håbløshed, din, og jeg vil fortælle dig om min.

I mellemtiden, går verden videre.

I mellemtiden, bevæger solen og de klare dråber af regn sig

hen over landskabet,

hen over prærien og de dybe skove,

hen over bjergene og floderne.

I mellemtiden, vil de vilde gæs, højt i den klare blå luft,

flyve hjemad igen.

Og uanset hvem du er, uanset hvor ensom du er,

vil verden tilbyde sig selv for din forestillingsevne,

kalde på dig som de vilde gæs, barsk og spændende –

igen og igen vil den udråbe din plads, din opgave

i altings familie.

jeg trenger hvile

smerten river meg i stykker.  jeg trekker meg tilbake fra resten av verden. fokuserer på å trene. fokuserer på å gjøre leiligheten min lekker (vakre ting rundt meg gir meg ro)  fokuserer på å komme meg til og fra terapien. fokuserer på og lage verandaen min til en liten grønn oase som også vil gi meg ro. å pusle med slike små ting gir meg håp! håp om at jeg en vakker dag kan leve slik jeg ønsker å leve, i de omgivelsene jeg trives. 

jeg planlegger en liten getaway. jeg trenger ro, jeg trenger hvile. jeg prøver å skape denne roen rundt meg her i oslo. men jeg må "opp og trekke pusten" dette vil jeg gjøre på min lille getaway. så kan jeg bringe med meg tilbake litt oksygen og forhåpentligvis ny energi. (det kjennes ut som at jeg kveles om dagen, jeg trenger luft! frisk, kald, ren luft) 

My Help is in the Mountain

My help is in the mountain

Where I take myself to heal

The earthly wounds

That people give to me.

I find a rock with sun on it

And a stream where the water runs gentle

And the trees which one by one give me company.

So must I stay for a long time

Until I have grown from the rock

And the stream is running through me

And I cannot tell myself from one tall tree.

Then I know that nothing touches me

Nor makes me run away.

My help is in the mountain

That I take away with me.

Nancy Wood, form Hollering Sun (1972)

smerteanfall / hysterisk

Å ha så mye smerte i kroppen som jeg har nå i dette sekund... Kjære, hva som helst, tårene renner nedover ansiktet mitt og halsen min.. jeg vil så gjerne slippe. Jeg orker ikke flere vonde ord!!!

Jeg elsker påsken! Jeg vil så gjerne kose meg! Men i stedet sitter jeg å hylgråter. Gråte gråte gråte, ville dø ville dø ville dø = mitt liv. Hvordan skal jeg holde ut dette her. Jeg er så sint om dagen! At det å holde seg i livet skulle være så forbanna vanskelig! Jeg prøver å tenke... hvorfor prøver jeg meg på et normalt liv... hva er det jeg prøver på????? 

Jeg skal vaske badet. For det er skittent. Alt i denne leiligheten er IKKE FERDIG! Og jeg har bodd her lenge nå!!! Jeg får aldri gjort noe FERDIG! Så jeg sitter å irriterer meg over alt som er halvgjort! FAEN TA !!! HELVETE JEG IKKE ER FRISK OG KAN LEVE SOM ANDRE!!!!! Og når "andre" sitter å sutrer over FILLE PROBLEMENE SINE, da kjenner jeg at jeg blir virkelig provosert. Jeg kunne aldri blitt en psykolog. Uff. Dessverre. Jeg har blitt svart og hvit som kjæresten min sier. Hvis en venninne sutrer over noe jeg synes hun burde holde kjeft over så sliter jeg. Jeg kan kjenne hele ansiktet mitt blir stramt å varmt og merkelig. En stemme i meg vil vese stygt; stakkars stakkars deg som ikke klarer å velge om du ser pen ut i en rosa topp eller sort topp og tror livet ditt går under! Jeg sier ingen ting. Og stillheten min sier alt. Eller så biter jeg alt i meg og sier, det er klart den sorte er finest. Jeg kan lure på slik selv, men det er ikke et "verden går under" tema.

*Jeg vil ha et skinnende rent hjem ALLTID !

*Jeg vil ha venninner jeg KLARER å treffe / reise med/ som ikke tapper meg for krefter og får meg til å

 føle meg dårlig/ gir meg dårlig samvittighet.

* Jeg vil ikke krangle med kjæresten!!! Jeg vil at han skal forstå og være elskelig og ikke hard og varm omhverandre!!

* Jeg vil studere!

* Jeg vil jobbe!

* Jeg vil ha en fremtid!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

*Jeg vil bli frisk!

Virkeligheten: Jeg bruker kreftene mine på; vaske, trene, legebesøk. OG dessverre stjeler sinne mitt krefter også om dagen, eller gir det meg krefter? Både og! I dag tømmer sinne og smerte meg for krefter!Og jeg kjemper for å ikke sette i gang selvmordsplaner. Hold deg i livet din svake faen sier jeg til meg selv. Men jeg føler hjertet mitt gir opp snart. Kanskje jeg klarer å holde meg i livet men jeg tror hjertet mitt snart stopper å slå. Kan man ikke dø av sorg? Jeg mener jeg har lest det et sted. Jeg vet ikke mer.

Jeg vil ikke ha det vondt mer. Jeg klarer ikke å ha det så vondt stort sett lenger. Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ringe kjæresten min å si alt til han, dele alt med noen, dele redslene mine. Med han vil jeg dele. Han sier jeg kan dele det.  men jeg kan ikke det.  vi er så sinnsykt uenige når det kommer til... alt! så hva skal jeg gjøre?

Jeg får gå å  vaske badet. Jeg håper tårene slutter å renne. De må vel slutte. En gang.

oppdatering: å vaske badet var bare å gi opp:( ingen krefter, bare tårer.  

påsken snegler seg avgårde, påsken som jeg egentlig elsker...

forbanna II

Jeg prøver å se litt humor når jeg er sint. Fjerne sinne med å tenke hardt på noe annet.. men jeg er å blir forbanna. Jeg merker jeg har en veldig liten terskel for hva jeg faktisk godtar fra mennesker rundt meg nå.  Spesielt fra kjæresten min , og en venninne. Ikke så rart,  jeg har en lang liste over "syke" ting jeg har godtatt. Hvem godtar slik? Jo, jeg gjør. For jeg er den store forkjemperen for at alle (!!!) kan forandre seg! For jeg har sett det er mulig. Med mine egne øyne. Dessuten er jeg svak. Svak som et helvete og livredd for at noen skal mislike meg. Men nå er jeg sint. Jeg kan ikke kaste meg slik mer. Jeg føler meg som søppel som alle kan forme som de vil, men jeg kan ikke fortsette å være slik. Jeg må finne meg selv. Jeg må være meg selv. Jeg må si stopp når noe er vondt! Jeg studerer andre mennesker som fint tegner opp sine grenser rundt seg selv. Jeg og vil klare det en dag.

Jeg skriver diffused. For jeg har både lekket til en venninne og kjæresten om denne bloggen. Og jeg vil skrive mye om de begge. Men det kan jeg ikke. Det er vel og en grunn til at jeg skal avslutte bloggen min etterhvert. Men jeg vil så gjerne være på god vei til å bli frisk før jeg avslutter her inne og fortsetter min egen private dagbok. Jeg vil kunne fortelle at jeg har kommet langt på vei til å bli frisk fra depresjon og angst. Jeg prøver å tenke positivt; jeg går i terapi, jeg har sluttet på efexor (stooort!!) og jeg har begynt å trene (trenet to måneder nå) Det går oppover!!

Men jeg møter vegger, daglig, selvmordslysten er så sterk fortiden jeg kjemper med alt jeg har for å ikke gi etter. Tenk på katten din, på morfaren din sier jeg til meg selv. De må ha deg i livet sitt. Men jeg er redd. Redd for den dagen de ikke er der mer. Da vet jeg ikke om jeg orker å fortsette heller. Jeg prøver å kjempe mot tanken om at jeg lever på "overtid".  Jeg trodde aldri jeg ville nå alderen 19 år! Nå går jeg i møte de 30! Det er noen år til enda da. 

Ingen forstår meg, virkelig forstår meg av de jeg kjenner. Det er så vondt det. Men fuck it! Jeg har i hvert fall utseendet mitt;) Om alt går til helvete.  Det (!!) har jeg vel aldri innrømmet før. Jeg lurer fortsatt på hvordan livet hadde vært hadde jeg tatt i mot noen av modell tilbudene jeg har fått (innelands og utenlands/ store byråer). Nå er det forsent. Jeg er ingen str. 34/ 36 mer, jeg ligger på 38/40 (liker store klær, 40 er stort på meg, men jeg vil være stram, jeg vil være trent, nå er jeg bare så "vanlig"). Men kanskje det er noe i dette å bli et vakkert lik ! Den dagen , hvis det kommer. Så har jeg det! Jeg kan bli et vakkert lik!! Enn så lenge skal jeg trene meg sunnere/ friskere håper det er mulig.  Utholdenhet. Utholdenhet. Hvis ikke.. ja da har jeg min back up plan, vakker i døden! 

forbanna!!!!!!!!!!!!!!!!!!

source ffffound