Jeg prøver å se litt humor når jeg er sint. Fjerne sinne med å tenke hardt på noe annet.. men jeg er å blir forbanna. Jeg merker jeg har en veldig liten terskel for hva jeg faktisk godtar fra mennesker rundt meg nå. Spesielt fra kjæresten min , og en venninne. Ikke så rart, jeg har en lang liste over "syke" ting jeg har godtatt. Hvem godtar slik? Jo, jeg gjør. For jeg er den store forkjemperen for at alle (!!!) kan forandre seg! For jeg har sett det er mulig. Med mine egne øyne. Dessuten er jeg svak. Svak som et helvete og livredd for at noen skal mislike meg. Men nå er jeg sint. Jeg kan ikke kaste meg slik mer. Jeg føler meg som søppel som alle kan forme som de vil, men jeg kan ikke fortsette å være slik. Jeg må finne meg selv. Jeg må være meg selv. Jeg må si stopp når noe er vondt! Jeg studerer andre mennesker som fint tegner opp sine grenser rundt seg selv. Jeg og vil klare det en dag.
Jeg skriver diffused. For jeg har både lekket til en venninne og kjæresten om denne bloggen. Og jeg vil skrive mye om de begge. Men det kan jeg ikke. Det er vel og en grunn til at jeg skal avslutte bloggen min etterhvert. Men jeg vil så gjerne være på god vei til å bli frisk før jeg avslutter her inne og fortsetter min egen private dagbok. Jeg vil kunne fortelle at jeg har kommet langt på vei til å bli frisk fra depresjon og angst. Jeg prøver å tenke positivt; jeg går i terapi, jeg har sluttet på efexor (stooort!!) og jeg har begynt å trene (trenet to måneder nå) Det går oppover!!
Men jeg møter vegger, daglig, selvmordslysten er så sterk fortiden jeg kjemper med alt jeg har for å ikke gi etter. Tenk på katten din, på morfaren din sier jeg til meg selv. De må ha deg i livet sitt. Men jeg er redd. Redd for den dagen de ikke er der mer. Da vet jeg ikke om jeg orker å fortsette heller. Jeg prøver å kjempe mot tanken om at jeg lever på "overtid". Jeg trodde aldri jeg ville nå alderen 19 år! Nå går jeg i møte de 30! Det er noen år til enda da.
Ingen forstår meg, virkelig forstår meg av de jeg kjenner. Det er så vondt det. Men fuck it! Jeg har i hvert fall utseendet mitt;) Om alt går til helvete. Det (!!) har jeg vel aldri innrømmet før. Jeg lurer fortsatt på hvordan livet hadde vært hadde jeg tatt i mot noen av modell tilbudene jeg har fått (innelands og utenlands/ store byråer). Nå er det forsent. Jeg er ingen str. 34/ 36 mer, jeg ligger på 38/40 (liker store klær, 40 er stort på meg, men jeg vil være stram, jeg vil være trent, nå er jeg bare så "vanlig"). Men kanskje det er noe i dette å bli et vakkert lik ! Den dagen , hvis det kommer. Så har jeg det! Jeg kan bli et vakkert lik!! Enn så lenge skal jeg trene meg sunnere/ friskere håper det er mulig. Utholdenhet. Utholdenhet. Hvis ikke.. ja da har jeg min back up plan, vakker i døden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar