Jeg ligger i sengen. Klokken er 23.18. På nattbordet står en tom tekopp og nattbordslampen lyser dunkelt. Jeg er trøtt. Begravet i dyner og store deilige hodeputer har jeg lest til en prøve jeg skal ha på skolen til torsdag. Pus ligger vedsiden av meg å maler meg i søvn. Jeg får fortsette å lese i morgen.
Det er så godt å kunne lese igjen, og igjen klare å huske det man leser! Hukommelsen min er der enda, selv om den er litt rusten. Den har ikke visnet helt bort. Jeg- har ikke visnet helt bort. Jeg er sikker på at Efexor har gjort enorme skader på meg. Men kroppen er fantastisk til å lege seg selv, og med tid og stå på vilje er jeg også sikker på at jeg igjen vil finne tilbake til hektene på alle måter.
Jeg strever fortsatt mye. Angsten er grusom, marerittene, og redselen jeg fortsatt ikke helt klarer å sette ord på, spiser meg opp til tider. Men jeg prøver å vinne kontroll på de tre. Og stadig seirer jeg over små og store mål. For hver seier kjenner jeg en buldrende lykkefølelse i brystet.
Ute skinner solen. Jeg sitter i treningsklær i stuen med kaffe i hånden. Straks skal jeg ut og løpe meg en tur. Og jeg gleder meg til løpeturen! Jeg finnes ikke deprimert lenger. Jeg har nesten ikke turt og innse hvor mye sterkere jeg faktisk er og har blitt. Jeg har vært livredd for at livsgleden og styrken jeg har kjent psykisk siste tiden kun er for en liten periode. Men jeg tror nå at den er her for å bli! Lykke!
I april følte jeg plutselig at jeg befant meg på en bakketopp i en lysning av skogen jeg har skrevet så mye om før. Og endelig klarte jeg å se klart. Og der og da valgte jeg og kaste meg ut i livet igjen
110 %.
Jeg finnes ikke deprimert lenger, men jeg strever fortsatt med en redsel og en angst. Men jeg velger (og klarer) stortsett å ignorere disse to! Jeg har begynt på skole. Jeg er for det meste glad. Jeg vil! Og jeg kan! Og jeg er veldig sulten på livet! Jeg vet at jeg ikke er frisk enda. Men jeg vet også at å slutte på efexor var livsreddende for meg! Å slutte i terapi var også riktig for meg, selv om jeg nå etter lang tid uten terapi skal møte for en ny vurdering som jeg må grunnet NAV... Men det skal jeg klare. Jeg har karret meg tilbake til livet og jeg har klart det alene. Jeg har ikke vært svak. Jeg har trodd at jeg har vært svak, men med tanke på alt jeg har opplevd... Nei. Jeg har vært sterk som har valgt og leve videre. Og et sted inne i meg har dette sterke jobbet i stillhet. Og det er jeg så fantastisk glad for! Når man opplever ekstrem smerte må man ta den tid det tar til å leges. Plutselig en dag våkner man faktisk opp og kjenner at man er klar for å gi alt igjen. Jeg er et levende bevis på dette:)
I dag hadde jeg et møte med min russiske (?) saksbehandler hos NAV. Jeg møtte med håp og forventninger om råd og hjelp for veien videre...
'Jeg tror ikke på at du er syk ' 'Dine somatiske plager er bare innbilning' 'Psykiske lidelser er ikke sykdom' 'Jeg er like syk som deg når det kommer til at du besvimer, og sliter med kvalme, men jeg møter på jobb hver dag'. 'Du kjemper ikke du <navnet mitt> !'
Den russiske aksenten hennes ringer enda i ørene mine...
Ved neste NAV møte må jeg huske å ha på meg rustning og ha med meg back up! Jeg hadde helt glemt hvilken krigssone jeg entret ...
Jeg prøver igjen... I går slettet jeg forrige innlegg. Jeg tør nesten ikke skrive fortiden da jeg bærer på et buldrende sinne.. Når jeg legger fingrene på tastaturet eller plukker opp papir og blyant vet jeg ikke hvilke tanker eller følelser som vil ut. Alt for mange tanker vil ut av dette hodet mitt. Legger jeg fingrene på tastaturet kjenner jeg at tanker og følelser strømmer på og vil så gjerne bli hørt, gjerne samtidig. Det kjennes ut som fingrene vil eksplodere i bokstaver og tegninger, de har så mye de vil si som jeg ikke klarer å snakke ut med munnen. Ordene sitter fast i halsen min. Og de få ordene som kjemper seg forbi blokkeringen i halsen møter på en lam tunge. Å skulle snakke med stemmebånd og det hele er fullstendig katastrofe for meg. Tungen er vel lammet av en grunn. Den er vel like livredd for ordene mine som det jeg er.
I forrige innlegg ville følelsene ut i ett eneste stort kaos i gjennom fingre og blogg. Jeg slettet hele innlegget! Å trykke på delete ble nesten som jeg plukket opp frustrasjonen min ,som jeg endelig hadde klart å få ut på print, for å så trykke hele greia tilbake inn i kjeften. Jeg plukket rett og slett opp litt giftig oppkast og svelget det ned igjen og nå kjenner jeg det bølge som ekkelt slum nede i magesekken.
Så hva gjør jeg?
Løpingen min har stagnert. Det er i hvert fall katastrofe. Jeg kjenner at ingen løping har blitt som å stenge en livsviktig-ventil der frustrasjon, sorg og sinne har fått litt utløp... Jeg må virkelig finne styrke til å begynne å løpe igjen. Men jeg må også finne andre måter og få ut sinne og sorg på. Å gråte er en en ting. Å skrike er en annen. Men man kan jo ikke gjøre det i en leilighet i Oslo? Kropp og hodet kjennes utømmelig for sinne, sorg og frustrasjon. Det blir for galskap å skulle skrike og gråte det ut dag og natt. Dessuten er jeg absolutt livredd for høye lyder. Så jeg gjør hva jeg kan best, jeg skriker og hyler innvendig. Og leter etter sunnere måter og ventilere ut all smerten på. Men å holde alt inne går heller ikke.
Jeg må prøve sortere. Ventilere ut smerten. Finne løsninger på skrekk og fortvilelse.
Men jeg aner ikke hvordan. Det gjør ikke ordboka heller.
Hvordan skal man beskytte seg selv når man ligger nede? Hvordan beskytte seg selv mot spark og handlinger som sender en rett ut i sorg og ønsker om å dø? Ønsker om å slippe smerten man er påført om så døden er eneste utvei! Hvordan kan man beskytte seg mot disse menneskene? I neste øyeblikk "elsker" de deg jo og mente ingen ting med de VONDE tingene de sa/gjorde.
Man hater de som skader en! Man hater de inn til benmargen! Så tilgir man de. Man glemmer-
Så hater man seg selv...
Jeg vil ikke dø. Jeg ønsker å bli behandlet godt og kjærlig. Jeg ønsker å få hjelp. Ikke bli hetset. Jeg ønsker å bli trodd. Hvem er det vel som ikke ønsker å bli akseptert og elsket?
jeg sitter i sofaen. jeg har grått. uten lyd. men med tårer som fosser og en kraft inne i meg som presser som et helvete på innsiden av kroppen. hodet i hendene mine, holde fast på sidene av hodet, skrike. ingen lyd. Smerte i hele meg.
Jeg sitter i treningstøy. Jeg vil ut å løpe. Men jeg tør ikke. Angst for å stikke ned på treningsstudioet for der ville jeg følt meg utrolig innesperret i dag. Jeg hadde ikke orket å møte et eneste blikk. Angst for å løpe ute.. jeg orker ikke at noen ser meg. håpløst. så jeg sitter bare her.. og ser i veggen. og prøver å få smerten under kontroll. men jeg må ut å løpe. jeg trenger å klarne tankene.
Jeg hadde en terapitime i dag som sendte meg rett ut i ny fortvilelse. Det vil si; jeg har bare ventet på denne timen. Det kom ikke som noe sjokk. Terapien vår har lenge stått i stampe. Jeg blir jo ikke bedre. Dessuten så føler jeg vi jobber helt feil. Eller, jeg føler vel vi ikke jobber i det hele tatt...Det vil si; jeg møter som en nazi det jeg klarer, men vi kommer ingen vei i disse timene.
Jeg mister plassen min... Så hva gjør jeg nå. Det var snakk om tusen ulike forslag som overføring tilbake til dps, dobbel terapi her og der, grupper, kurs. Men så er jo problemet at; jeg er jo ikke frisk nok til å klare å møte alle disse stedene til alle de ulike klokkeslettene... jeg kjenner også at jeg orker virkelig ikke å begynne i ny terapi , åpne meg opp for X antall gang for nok et fremmed menneske og for hva? Terapeuten min sa i dag; jeg husker når du kom til meg første gang, da sa du at jeg var din siste sjanse... husker du det? jeg nikket og tenkte på det brevet jeg sendte henne dengang, "søknaden min", der jeg ba på mine knær om å få hjelp. videre snakket hun om at det og er hennes feil at hun ikke har reagert før.. og at det er viktig jeg må annen hjelp. ny hjelp.. jeg mistet henne ett øyeblikk. jeg forsvant tilbake til den håpefulle men skeptiske jenta jeg var første gangen jeg møtte opp hos henne. ..
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.
Jeg må ut å løpe.
Jeg får løpe i mørket. Da er det i hvert fall ingen som ser meg.
Angsten for å bli overfalt... den får jeg bare løpe sammen med.
Jeg sto ute på verandaen.... Hvordan i alle dager skulle jeg klare å bevege meg ut i verden der ute? Det var rush, og det krydde av folk som det alltid gjør her i Oslo... tankene kokte i hodet. Fortvilelsen!!! men jeg må jo klare å gå ut, jeg må på butikken. Fornuft VS Fortvilelse sang duett i hode. Det var stygt.
Det kjentes umulig. Skammen holdt meg i strupetak. Du.. sa den. Nærmest spyttet den. Med avsky; Hvordan skal du (!) kunne bevege deg der ute? Folk kommer til å tenke de styggeste tanker om deg!
Men så skjedde det umulige.. jeg ga faen i alle de andre . Negative tanker, folk, the shit. . Jeg gikk ut. Jeg kjøpte god vin, mat og hvit lyng til balkongen. Hjertet dunket hele tiden og jeg irriterte meg over meg selv når jeg lett rødmet bare noen ga meg et kompliment i kassa på Meny. Sjokkert tenkte jeg at "hvordan kan han si noe så pent til meg? Han må jo lyve. Jeg har jo ikke engang sminket meg"... jeg smilte lett og pent og rød. Takket, og sa ett eller annet. Så hatet jeg meg selv for at jeg rødmet.
Så sitter jeg her igjen, noen timer senere, og skammer meg over nye ting. Over noen facebook oppdateringer jeg gjorde. Jeg skammer meg over noe jeg skrev. Ordla jeg meg feil? Alle må tro jeg er verdens største taper! Jeg ER verdens største taper. Smerten tar kvelertak..
Men, så titter jeg rundt meg her i stuen. Jeg har en fantastisk leilighet! Stearinlys brenner lunt , pusene ligger vedsiden av meg og sover. Jeg har klart enormt mye i dag. Faen, hvorfor bryr jeg meg så mye om hva andre synes?
HVORFOR skammer jeg meg så over meg selv? Jeg må begynne å gi faen, og ikke banke meg selv opp for alt mulig! Helvete, jeg får komplimenter i kassa på Meny! Han var til og med kjekk! Jeg burde ta det til meg!
GI FAEN i hva de andre synes om deg, kommanderer jeg meg selv... lev livet som deg selv. Vær deg selv.
jeg vet ikke helt hvem jeg er, er mine fortvilte tanker.
joda, det vet du.. er svaret. og svaret kommer fra hjertet.
i natt gråt jeg og gråt jeg til jeg sovnet i 6 tiden i dag tidlig.. jeg sovnet med en visshet om at i dag måtte jeg ringe noen og få hjelp. men hvem skal jeg ringe? det er ingen jeg kan ringe.
jeg har bestemt meg for å la meg selv være sliten nå. jeg må få lov til å leges. ta den tid det måtte ta. jeg vet jo at kroppen min stabler seg på bena etter hvert. bare så lenge jeg ikke mister kontroll til smerten og skader meg selv så skal dette også gå bra. til slutt. fokus på å klare møte til alle undersøkelsene på ullevål sykehus sier jeg til meg selv.
nå skal jeg ut å løpe litt. klarne tankene litt så får jeg se hva jeg orker etterpå. kanskje klarer jeg vaske litt, eller bake. jeg har fått dilla på å lage lekre desserter/ kaker fortiden.. leiligheten min begynner også å bli den drømme oasen jeg har sett for meg. jeg må fortsette å bygge meg selv opp nå. Jeg må lære meg å godta at jeg er ikke like sterk som alle andre. og dette er ikke fordi jeg er "en svak person" men jeg er syk. små ting som en løpetur er stort STORT for meg å klare. jeg må være stolt over dette. jeg må slutte å hate meg selv.
og når det kommer til alle problemer som tårner seg opp foran meg... ja det får være. ett skritt om gangen.. og disse som sier til meg de elsker meg i det ene øyeblikket og sier enormt mye vondt i neste.. jeg må begynne å beskytte meg selv. Jeg kan f.eks ikke godta at mennesker jeg er glad i gjør narr av sykdommen min. Jeg kan ikke godta at disse mener det ikke finnes håp for meg eller at jeg er et menneske ingen vil ha i livet sitt.
Det svinger veldig i følelsene mine fortiden. Jeg prøver allikevel og ikke gi fullstendig etter for alt selvhatet som pusher og vrir seg inne i meg.
noen ganger lurer jeg på om jeg "lukter" svak, slik at folk kan spy ut sine ukontrollerte følelser og giftige ord og samtidig borre øynene illsint inn i meg som en advarsel om at her godtas ikke en protest. for da.. ja for hva skjer da.. det er jeg vel for redd til å ville finne ut av... en overlevelsemekanisme slår inn; best å være stille, til alt har roet seg.. si forsiktig kanskje det er best vi går hver for oss og roer oss ned nå eller få personen på avstand med ord som ikke får personen i flint! trå varsomt... å herregud jeg hater den redselen. og det jeg hater mest er ordene ; det er du som får meg så sint. det er deg det er noe galt med! ingen andre får meg sånn her! så mister de kontrollen med god samvittighet.
Jeg klarer ikke mer å høre ordene jeg elsker deg i ett øyeblikk og så en hel del psyko hat ord i neste. Jeg lengter så sårt og inderlig etter stabilitet! Trygghet!
hvorfor lever jeg på tå hev for andre.
hvorfor godtar jeg ting jeg vet at jeg burde så absolutt ikke godta.
hvorfor begynner jeg ikke å leve for meg selv.
hvorfor lar jeg min livsgnist og selvtillit styres av andre.
hvordan skal jeg klare å bli sterk alene. hvordan skal jeg klare å ikke gi opp når det er så mye motgang
Jeg sitter ute på verandaen og drikker morgenkaffe. Pus ligger på stolen vedsiden av inntullet i teppe. Det begynner å bli kaldt ute.. Høstlukt henger i luften..
I dag våknet jeg klokken 8, men jeg klarte ikke stå opp før klokken 9. Marerittene sitter fortsatt i kroppen… Jeg er allikevel stolt av at jeg klarer å karre meg opp litt tidligere.. Jeg var på en ferie for en liten stund siden som krevde tidlige morninger hver eneste dag, jeg klarte også å spise jevnligere da og jeg tror ferien rettet litt opp i både døgnrytme og spisemønster. For meg er rutiner viktig, sunt og godt. Jeg må prøve å klare å holde på dette… selv om jeg merker at her hjemme er det ikke like lett… Under ferien måtte jeg opp alt fra 4- 6 norsk tid. Og når jeg kom hjem fortsatte jeg denne rutinen og spratt opp klokken 6, halv 7. At kroppen min klarte dette! Det kjentes fantastisk. Men det å klare og stå opp klokken 8 og 9 blir også bra her hjemme, jeg skal være kjempe fornøyd med det, bare det ikke blir senere igjen…
Jeg sitter iført treningstøy og tenkte meg ut å jogge etterpå. Jeg er så glad for at kroppen min i hvert fall klarer joggeturene! De gir meg mye! Jeg klarer å stå opp tidligere og jeg klarer å jogge. Noe er jo på plass!
Jeg hører samtaler hviske fra verandaene rundt meg.. Jeg ser folk som beveger seg forbi vinduene som er svakt opplyst; det er ikke bare jeg som er hjemme og ikke er på jobb. Jeg føler ofte det lyser av meg at jeg er sykemeldt her jeg sitter og ikke foretar meg det store.. jeg føler det står i pannen min; blir utslitt av ingen ting. pass opp. faller snart om. Men selv om jeg er sykemeldt må jeg prøve å huske at ingen vet dette.. jeg må prøve å ikke skamme meg så mye at jeg ikke tør å bevege meg ute…
Jeg har snublet inn i nye helveter.. men jeg er i hvert fall ikke like "psykisk syk" som før. Husk det da, sier jeg til meg selv, i de øyeblikkene jeg kjenner meg litt mer "klar i hodet" og ikke helt nedgravd i sorg og redsel….
jeg skader meg selv ved å tro og håpe. jeg skader meg selv ved å kjenne på lykke når jeg vet , burde vite, at nye vonder venter rundt neste sving. mitt liv dreier seg om smerte. og jeg kan ikke trylle meg bort fra det. jeg er sliten nå. mer sliten enn noensinne...
de menneskene jeg elsker og bryr meg om, bryter meg ned. "hvorfor velger du å være i den situasjonen?" spør psykiateren min. som om det er noe jeg velger. jeg har ikke noe valg. jeg elsker de jo... det er familie, det er personer jeg har gitt mitt hjerte til... jeg klarer ikke gi slipp... for de er jo gode også. og da er de verdens beste... hvordan kan jeg gi slipp på det lille lykke jeg klarer å kjenne i denne kroppen? det er ingen som forstår meg...
Jeg sitter ute på balkongen inntullet i teppe og drikker varm kaffe. Den ene pusen min ligger å sover i kurven sin vedsiden av meg på stolen. Det er litt kjøligere i dag og solen har forsvunnet bak lette skyer.
Balkongen er nyvasket. I går sto jeg på alle fire og skrubbet i 3 timer. Nye blomster er kjøpt inn og jeg synes det er helt skjønt å sitte her og bare gjøre ingen ting; kjenne frisk luft. Titte på alle som tusler forbi. Kose med pusen min.
Legene har funnet at jeg har en fysisk sykdom i tillegg til dette jeg sliter med psykisk. Siste året, etter at jeg har sluttet med efexor har jeg presset på at legene må ta meg på alvor. Kroppen har også vist tegn på sykdom som legene ikke har kunnet oversett... selv om de til tider har forsøkt å bare vifte det bort. For en liten stund siden var jeg på ullevål universitetssykehus og tok en spinalpunksjon. Jeg har vært igjennom masse ulike prøver/ tester/ undersøkelser. Og flere er i vente. Men nå dro legene med hovedansvar på ferie. Til september! Og jeg sitter igjen med en følelse av hvor håpløst dette fortsatt er. De burde jo overskrevet meg til en annen lege enn så lenge. Slik jeg kunne bli ferdig utredet..og få behandling! Men er det noe jeg vet hvordan jeg skal takle så er det vel å bli satt på 'vent'. Og holde ut.......
Jeg kjenner meg sterkere fortiden. Psykisk.
Jeg klarer å kjenne lykke nå, og håp som jeg har slitt med å kjenne før.
Jeg klarer å nyte deilige sommer dager og magiske sommer kvelder .
Å slutte med efexor har vel reddet livet mitt på mange måter.
Det er fortsatt vondt og vanskelig å leve. MEN så lenge jeg klarer å kjenne lykke til tider, som jeg nå gjør.. er jeg sikker på at dette skal gå bra. Jeg skal bli frisk. Jeg kjenner meg nærmere enn noensinne.
Nå vannet naboen over meg blomstene sine på balkongen og et vannfall fosset nedover til min balkong. Og sprutet videre av rekkverket inn på meg og pus. Et sekund tenkte jeg på å stikke hodet ut og' hei, ikke dusj oss samtidig a' men jeg smilte bare.. jeg virkelig elsker denne leiligheten og dette stedet (til tross for noen enkelte irriterende naboer), men jeg vet også at jeg begynner å kjenne meg klar for å flytte videre.. og jeg har funnet et fantastisk sted.. så nå skal jeg nyte de siste årene her.. om det blir ett år eller tre. Jeg skal nyte hvor fin leiligheten min er:) Og hvor heldig jeg er som kan få bo her. Det er virkelig en perle dette stedet jeg bor på, men jeg vil ikke bo i byen resten av livet så jeg har funnet et gullskatt av et sted der jeg vil slå meg til ro etterhvert.
Sommer 2011 tror jeg vil bli begynnelsen på et sterkere meg. Et friskere meg. Jeg kjemper med nye krefter.
jeg famler når jeg skriver fortiden.. når jeg leser det jeg har skrevet i etterkant ser jeg at jeg flytter meg fra tema til tema , jeg hopper fra følelse til følelse uten å helt hekte setningene sammen... jeg roter like mye når jeg prater fortiden... jeg har redigert litt av dette innlegget i etterkant (i blå tekst). jeg liker ikke å redigere tekstene mine i etterkant da dette jeg skriver har blitt en selvterapi for meg. jeg vil allikevel klare å forstå følelsekaoset mitt som jeg øser ut litt og litt her inne. noen ganger blir det veldig rotete men jeg prøver å gjøre meg selv forstått. jeg prøver å forstå det jeg selv skriver, og jeg ønsker jo også at de som titter innom bloggen min kan sette seg litt inn i hva jeg går igjennom. 2.mai.2011
jeg er alene også i dag. jeg er alltid stort sett alene. sakte men sikkert prøver jeg å ikke være så trist over dette lenger.
jeg prøver å tenke at jeg er sterkere og står sterkere enn mange andre som hele tiden er nødt til å være omringet av folk. jeg er glad for at jeg ikke er en av disse som må ha folk rundt seg for å føle de er verdt noe. jeg er glad for at jeg ikke trenger mennesker rundt meg for å kunne ha det koselig. det er i hvert fall en ting jeg slipper å jobbe med. jeg vet det også er de som sliter med dette, jeg mener ikke noe vondt mot disse. jeg er bare glad det er en ting jeg har som en styrke.
før var det nesten umulig å få "alene tid" og jeg dro hvite løgner på rad og rekke slik jeg kunne nyte litt kvalitetstid med kun meg selv. om det var å unne seg en liten "pause" der jeg kunne nyte et glass hvitt og lese bok på en kafe kun meg, eller dra på en ukes ferie til et varmere sted med kun med meg selv, strand og sol og masse bøker i kofferten, eller bare å kunne trene alene av og til. til og med det var nesten umulig før.
å være alene slik plager meg ikke. men å være ensom blir noe annet og det er nettopp dette jeg synes er trist. jeg har absolutt ingen venner igjen her i byen jeg kjenner meg nærme. ingen venner jeg kjenner meg trygg på. ikke en eneste. etter jeg sluttet med anti depressive for et år siden har jeg virkelig åpnet øynene mine på nytt. herregud hvor mye fælt jeg har godtatt av de jeg så på som gode venner. dag for dag bare ramler dette innover meg. mer og mer går det opp for meg hvor håpløst naiv jeg har vært som har latt meg utnytte på det groveste og det av de jeg har elsket og så på som mine beste venner...
det siste året har jeg isolert meg helt. det har vært bevisst. jeg har brutt kontakten med samtlige og jeg vet nå at jeg må starte på nytt. men hvordan starte på nytt når man er så sliten og har så mye vondt som det jeg har? og det jeg sliter mest med nå i dag er jo fysiske smerter i kroppen.. ett skritt om gangen, jeg må klare å starte på ny frisk start.. jeg må klare, til tross for daglige smerter, kvalme, hodepine etc. jeg vet at jeg trenger gode mennesker rundt meg. mennesker som ikke gjør meg vondt....jeg jobber hardt for at fastlegen skal nøste opp i de fysiske problemene mine, endelig har han skjønt at det er noe som også er galt fysisk i kroppen min, så håper jeg at i hvert fall kroppen kan komme seg mer slik at jeg kan orker mer...
I dag skinner solen. og jeg gråter. jeg hulker. det er så fryktelig å gråte ut sorg. herregud for et enormt hav av sorg jeg bærer på. å virkelig slippe gråten til skremmer meg. jeg kan ikke engang beskrive kreftene som slippes løs i kroppen min... årsaken til hulkingen er at jeg tenkte på kjæresten som sitter ute i solen å pilser og her sitter jeg og har så lyst til å bli med , men ikke spurte han og ikke tør jeg å trenge meg på. og ikke har jeg råd heller. har faktisk kun 30 kr på konto :/ nå er jeg så ferdiggrått at jeg hadde ikke klart det heller. jeg unner han å kose seg i solen. det er ikke det at jeg vil ha han for meg selv, eller ikke unner han å nyte livet i solen med gutta, men jeg vil så gjerne bli med. klare å bli med. det er så få ting jeg klarer fortiden. og jeg bruker enormt med krefter på de minste gjøremål. det smerter å vite jeg går glipp av så mye av "oss tid" han er jo en jeg gjerne vil oppleve alt med.
etterpå en hulkegråt kjennes det bedre.. det kjennes alltid bedre etter å ha grått ,så mitt råd til andre må vel være å ikke holde gråten inne. slipp den ut. tør man ikke gråte foran andre , gråter man alene. det gjør jeg.
lenge har jeg skrevet her inne at jeg har famlet rundt i en mørk skog uten å finne lysningen. jeg har famlet rundt i et mørke uten å se håp eller mulighet for å komme ut av denne skogen...
jeg vet at jeg har funnet lysningen nå..
men jeg står stille. jeg har stoppet opp. jeg er ikke helt fremme...
jeg hater meg selv når jeg ikke klarer ting.. det nytter ikke å slutte med dette intense selvhatet mitt. hvis jeg føler at jeg feiler så blir det selvbank i form av et grusomt selvhat. det vil si å sitte stille å hate seg selv så intenst til man kjenner man blør smerte innvendig. og når man har så vondt at man tror at hjertet vil stoppe fordi smerten er fullstendig så hater man seg selv enda mer.. gjerne til man kaster opp og faller om helt klam og utslitt i sengen. utslitt på grunn av psykiske smerter fra selvhat. som jeg har plaget meg selv med. for en idiot jeg er.
men jeg klarer ikke å godta at jeg er "syk". og hver eneste gang jeg feiler er det torturere seg selv tid. eksempel på å feile for meg kan være at jeg ikke klarer å treffe noen jeg virkelig vil treffe men jeg klarer virkelig ikke da jeg er utslitt trist og full av angst og må derfor si nei. annet eksempel kan være at jeg ikke klarer å gå på butikken, å ikke klare å stå opp eller bare tanken på hvor langt etter jeg ligger i livet med ingen utdannelse etc, generelt å feile for meg er når jeg ikke klarer det jeg må eller har lyst til eller føler jeg burde ha klart å ha oppnådd i dag, å feile for meg er min sykdom som jeg ikke engang forstår)
jeg må trene på å bli glad i meg selv. jeg må trene på å ikke hate meg selv så ofte. men hvordan i alle dager gjør man det? selvhatet ligger jo virkelig tatovert inn i sjel og ryggmarg.
nå skal jeg prøve snakke mot meg selv og ikke hate meg selv så intenst for feilene jeg har begått i dag; nemlig å eksistere , ikke klare å gå ut av leiligheten, treffe kjæresten, møte i terapi, trene og annet jeg vil/ må/burde gjøre i dag. i dag klarer jeg ikke det store da jeg har en veldig vond dag og dagen min blir bare enda vondere når jeg i tillegg skal hate meg selv over alt jeg ikke klarer å gjøre. Er det mulig å føle seg som en mer komplett idiot.
herregud jeg hadde en vanskelig dag på mandag. jeg sto opp klokken åtte. marerittene satt så hardt i kroppen jeg kjente meg ikke helt tilstede eller virkelig der jeg strevde med å komme til meg selv. smerten som jeg daglig bærer på satt i kroppen og hylte men jeg overhørte den så godt jeg kunne og i mekaniske robot lignende bevegelser gjennomførte jeg å dusje, finne frem klær jeg følte meg vel i , sminket meg litt og fikk ned litt frokost. så gikk jeg ut av døren. å herregud herregud herregud gikk på repeat i hodet mitt. jeg gruet meg så . få minutter senere sto jeg utenfor fastlege kontoret. jeg sa navnet mitt i resepsjonen og hun bak skranken lysnet opp, "ja det er du som skal i møte? bare sett deg å vent inne ved kontoret.. " ordet møte fikk det til å høres ut som jeg og var en lege og ikke galskappasienten de andre skulle møteprate rundt. psykiateren min satt allerede utenfor legekontoret og ventet. jeg var der presis klokken 10.00. ikke et minutt fortidlig. ikke et minutt forsent. jeg var så nervøs og følte meg så "lavmål" at tåken i hodet mitt var fullstendig. jeg strevde noen øyeblikk ved å faktisk kjenne igjen psykiateren min. var det virkelig henne som satt der? ja, skjerp deg det er jo det. hjertet hamret. dette er galt sa kroppen, dette er feil.
jeg kan ikke engang forklare galskapen som raste rundt i hodet mitt der jeg satt minutter senere og hørte på legene diskutere tilstanden min og at de måtte sette sammen en ansvarsgruppe. flere leger må samarbeide rundt meg. vi (de) kom frem til at jeg skal få en sykepleier som skal komme hjem å "lufte meg" på turer noen ganger i uken. Jeg satt der i stolen, kjempet mot tårer og holdt tårene og redsel utvendig under kontroll, jeg prøvde være tilstedet tross skammen. jeg prøvde å snakke min mening rundt det hele .. men det var vanskelig, jeg var livredd. absolutt livredd. jeg tror denne galskapsangen under kan forklare hvordan det bråket i hodet mitt der jeg satt og hørte på de omtalte meg som en skremt og glemt bikkje som måtte luftes. jeg må le og, nå i etterkant, litt nervøst og oppgitt og rett og slett lattermildt over hvor galskap denne "depresjonen min" begynner å utvikle seg. flere diagnoser dukker opp og jeg føler på meg at legene tror jeg rett og slett er spikke gal! og jeg føler meg og gal til tider! for smerten min jeg bærer på er så vond! og den tærer og sliter og presser på...
vel, senere på dagen hadde jeg nok en legetime, dennegang med psykiateren min. jeg fordøyer enda at en ansvarsgruppe er i ferd med å bli satt sammen rundt meg....jeg får jatte med disse litt, bli med å tusle turer med en sykepleier etterhvert, selv om ikke jeg kan se nå at det vil hjelpe meg så mye. jeg har fått slik "hjelp" før. og jeg sitter inne med skrekkminner fra den tiden. skrekk minner fra legebehandlingen jeg fikk.
JEG savner trygghet i livet mitt. JEG satt inne på legekontoret og prøvde spakt å fortelle om de fysiske symptomene mine, men det ble overhørt. JEG prøvde få frem at innleggelse ikke var mulig for meg da jeg har et ansvar ovenfor familien (jeg stiller opp mye og hjelper til og besøker morfar, som betyr alt for meg). JEG har og pusene mine jeg elsker høyere enn høyest og som holder meg gående. JEG kan ikke bare reise i fra disse i 5 mnd. JEG kan godt reise på et korttidsopphold (eks. 3 uker) et sted, men forstår at slikt ikke finnes.. (?)
JEG trenger noen som hjelper meg igjennom kriser, JEG trenger hjelp til å lære å takle krisene jeg møter og jeg håper at etterhvert ved å gå i dybden denne gang ved en psykoanalyse at jeg kan finne ut hvorfor jeg sliter så...og blir handlingslammet/ frosset fast i skrekk etc etc. EN kognitiv terapi kan kanskje holde symptomene mine i sjakk.. kamuflert, endre de noe til det bedre. Men kognitiv terapi har ikke klart å røske opp roten til det vonde i meg.
alt hadde vært så mye tryggere hvis jeg kunne hatt ett eneste menneske i livet mitt jeg visste ville meg kun godt og som alltid ville være der, klok, fornuftig, rolig og kjærlig. ett menneske som ville forstå meg, være der når jeg trengte personen og som hadde elsket meg alltid. ikke bare en gang i blant. mormor var en slik person, men hun lever ikke lenger. herregud hvordan jeg savner henne. jeg har lillesøster. hun kan jeg åpne meg for. vi har vært igjennom tykt og tynt sammen. men jeg vil ikke pålegge henne mer smerte. jeg føler ikke at hun er sterk nok til å måtte bære min smerte sammen med meg.. så hvem skal jeg lene meg til andre enn meg selv? jeg må finne en styrke i meg selv. men hvordan?
